About This Project
Med utgangspunkt i en godt gjemt perle av en musikksjanger, nemlig kubansk rumba, utforsker tilstelningen sammenhenger mellom musikk, dans, festkultur, improvisasjon, sosiale forhold og politikk på Cuba.
Gjennom ulike formidlingsformer som foto, video, intervjuer, samtale, konsert og dans, og der publikum blir invitert til å delta, forsøker tilstelningen å gripe noen av paradoksene på en øy i ruiner etter 60 år med handelsblokade og konsekvensene av den myteomspunne kubanske revolusjonen.
Samtidig er tilstelningen en undersøkelse av ulike kunstneriske praksiser og ser nærmere på hvordan improvisasjon kan være et humanistisk prosjekt.
I «Kjøtere i revolusjonens ruiner» møter vi et knippe smarte og veltalende gatehunder fra Havanna som gjennom intervjuer og samtaler deler sine betraktninger om hvordan leve livet, eller bare overleve i et diktatur. De tar oss med til en virkelighet langt unna turistbrosjyrenes hvite strender og luksushoteller, og snakker engasjert om makt og avmakt, om kunst og politikk, om musikk, fest og beinhard virkelighet. I en tid der demokratiet er truet fra mange kanter, gir de kubanske hundene oss et unikt innblikk i livet i et autoritært samfunn sett fra bakkeplan og viser oss hva vi risikerer å miste.
Kulturelle uttrykk og politikk er tett vevet sammen på Cuba, et land med stor materiell fattigdom, og kulturell overflod. Jeg undersøker i hvilken grad demokratiske impulser kan komme til uttrykk i den kubanske musikk- og festkulturen og hvordan en estetisk og ekstatisk erfaring som musikk systematisk brukes av de kubanske myndighetene for å fremme en revolusjonær ideologi. Samtidig er musikken og festen også et sted for nytelse, overskridelse og et gledefylt smutthull fra dagliglivets mangler, frustrasjoner og overgrep.
I prosjektet undersøker jeg også hvordan improvisasjon, i en vid betydning, basert på praktiske ferdigheter, dyp kunnskap, refleksjon og solidaritet kan være med på å legge forholdene til rette for dialog uavhengig av ideologi, klasse, religion og andre markører som holder oss fast i stereotype roller. Jeg ser nærmere på ulike sosiale ytringsformer som intervjuet, samtalen, konserten, danseklassen og festen, og hva deltagelse kan bety i kunstneriske og sosiale praksiser.
Mirakelet i Havanna
Mens jeg nok en gang slentret planløst rundt, gatelangs i Havanna, denne forunderlige byen som aldri slutter å berøre eller overraske meg, fikk jeg en henvendelse, hjemmefra. Et tidsskrift spurte om jeg ville utføre et oppdrag for dem, nemlig å skrive en tekst om ulikhet på Cuba. Umiddelbart lurte jeg på hvordan jeg skulle finne ut mer om de åpenbart økende forskjellene i et land der de i mer enn et halvt århundre hadde hatt betydelige ambisjoner om å avskaffe dem.
I mer enn tjue år har jeg reist fram og tilbake mellom Norge og Cuba og like lenge har jeg lurt på hvordan jeg skal greie å sette ord på erfaringene fra et særdeles sammensatt og innviklet samfunn, der de fleste jeg har blitt kjent med helst ikke ønsker å snakke om det jeg gjerne vil vite mer om, nemlig om den politiske og sosiale situasjonen de lever under.
Til tross for at kubanere flest har lett for å snakke, kan de bli ganske tause eller kryptiske når det kommer til kontroversielle politiske spørsmål. Noen tyr til et talende tegnspråk, andre holder seg til den offisielle versjonen, eller unngår emnet helt.
Løsningen kom på en uventet og overraskende måte. En dag jeg streifet rundt, gatelangs på måfå, ensom og trist til mote, og grublet over hvordan jeg skulle få noen i tale, dukket det opp en hund som så like trist og ensom ut som meg selv. Byen er full av hjemløse hunder så det var ikke noe merkelig. Det merkelige var at den snakket til meg og at jeg forstod hva den sa.
I dagene som fulgte foldet det seg ut en helt ny verden. Hundene snakket, og de hadde mye på hjertet. Tett som de lever på oss mennesker kunne de fortelle om litt av hvert og de ytret seg særdeles frimodig. Som en av dem sa, da jeg uttrykte min bekymring for åpenheten deres: «Hvem vil vel tro deg når du forteller at du har snakket med hunder, eller at du forstår hva vi sier?» Det fikk meg til å tenke på en av Fidel Castros mange berømte uttalelser om at Cuba hadde de best utdannete prostituerte i verden, mon tro han visste hvor smarte de kubanske gatehundene er?
I snutehøyde med gatehunder i Havanna
Kubansk Rumba
Kubansk rumba, som ikke må forveksles med salong-rumba, er en usedvanlig rik og mangfoldig kulturell og musikalsk uttrykksform, som via rytmer, sang og dans legemliggjør kubansk historie. Den har alltid vært et vitalt folkelig uttrykk og med assosiasjoner til tidligere tiders kollektive fester og trekk av det karnevaleske, er den blitt brukt som opposisjon mot ulike former for undertrykking fra kolonialismens slaveri til moderne former for marginalisering.
Da slaveriet ble avskaffet i 1886 ble mer enn en kvart million slaver til frie mennesker over natten. Musikkformen oppstod i solarene, trange boligkompleks, blant frigitte slaver og fattige hvite i Havanna på 1850-tallet. Den er et resultat av møtet mellom den spanske flamencoen og polyrytmiske tradisjoner fra ulike afrikanske kulturer, som Yoroba, Kongo, Bantú og Carabali. Rumba, som betyr fest, kjennetegnes blant annet for sitt sofistikerte samspill mellom publikum og musikere og er i dag en sentral del av mange kubaneres liv. Rumba er en inkluderende, mangestemt og antihierarkisk kunstform og sosial praksis, et sted mellom teater, poesi, musikk og dans, preget av en utstrakt grad av improvisasjon. Særegne rytmiske elementer fra rumba kan man finne igjen i all kubansk musikk. Rumba har ofte stått i skyggen av mer salgbare musikkformer som salsa og latin jazz. I 2016 ble den inkludert på UNESCOS verdensarvliste.
Dansen
Rumba består av en rikt sammensatt rytmisk struktur, flerstemt sang mellom en solosanger og kor, og ikke minst dans. Dansen som følger rumbaen er en pardans, uten den tradisjonelle omfavnelsen, der kvinnen og mannen danser ved siden av hverandre i intens kommunikasjon, nesten uten berøring. I rumbaen finnes hovedsakelig tre ulike danseformer: Yambù er en langsom rytme hvor det handler om eldre menneskers forelskelse, Guaguancò er et stilisert og direkte uttrykk for flirt og humoristisk forplantningslek, Colombia er en rask variant som tradisjonelt har vært forbeholdt menn og er en slags brunstoppvisning, ofte utført med kniver, flasker og andre effekter. I dag kan man stadig se flere kvinner bevege seg inn på mennenes domene til høylytt forargelse og protester fra noen, til stor glede og entusiasme fra andre.
Institusjonalisering og profesjonalisering
Med revolusjonen i 1959 og opprettelsen av Conjunto Folklórico Nacíonal, et nasjonalt senter for folkloristisk musikk og dans, ble rumba valgt til å være et nasjonalt symbol fordi den uttrykte den kubanske kulturens afrikanske røtter samtidig som den representerte de fattige arbeidernes kultur. Rumba ble, sammen med afrokubanske rytmer og danseformer, inkludert som en del av den nye nasjonsbyggingen, der drømmen var å skape et ikke-rasistisk, klasseløst og kulturorientert samfunn.
Den postrevolusjonære profesjonalismen førte imidlertid til endringer i rumbaens form og uttrykk, og i tidspunkt og sted for hvor den ble utøvet. Tidligere var det vanligere med uorganiserte rumbaer. De oppstod spontant ved sosiale sammenkomster, kunne vare i dagevis og var et sosialt fenomen, snarere enn et skolert, kunstnerisk uttrykk. Musikerne virket som sosiale kronikører, og musikken ble et verktøy, både for å slippe ut misnøye, men også for glede og styrking av fellesskapsfølelse. Den organiserte rumbaen var koreografert og hadde faste spilletider og steder. Den ble brukt til offisielle feiringer og festligheter i forbindelse med kulturelle program. Mange mener at dette førte til at muligheten for sosial kritikk, som tidligere var iboende i rumba, forsvant.
Kunsten og livet
Noe av det mest fascinerende ved en typisk tradisjonell og ofte improvisert rumba, i motsetning til en offisiell rumba, er i hvilken grad den er preget av kommunikasjon og improvisasjon mellom utøverne og deres deltagende publikum. Denne samtalen er mer fraværende i rumbaens institusjonaliserte form, der publikum ofte blir redusert til passive tilskuere.
Både utøvere og deltakere har en stor grad av frihet, og mulighet til å påvirke gangen i en rumbatilstelning gjennom en stadig pågående og improvisert samtale, mellom partene. Dette er mulig først og fremst fordi både utøvere og deltakere har stor kunnskap om musikken, både til rytmene, sangene og dansen. De fleste har vokst opp med jevnlige rumbatilstelninger i sitt nærmiljø, der de er en betydelig kilde til nytelse og rekreasjon i en hverdag preget av materiell fattigdom og mangel på adspredelser.
Individuell briljering og kollektiv samhandling
Både i musikken og i dansen veksler man mellom faste og improviserte elementer. For å kunne improvisere trenger man en rytmisk forståelsesevne og en evne til raskt å ta gode og overraskende rytmiske valg og til å svare på andres forslag. Dette krever både erfaring og ferdigheter og en velutviklet lydhørhet som brukes både til individuell briljering og aktiv samhandling i par eller grupper. Finnes det i evnen til improvisasjon i dansen og musikken, ferdigheter man kan overføre til andre felt i samfunnet?
Selv om rumba er en høyt verdsatt danse- og musikkform og populær blant både unge og gamle kubanere fortsetter den, til tross for myndighetenes bestrebelser, å være en musikalsk sjanger og danseform først og fremst for fargede og marginaliserte kubanere. Full av motsetninger og kontraster, reflekterer rumba det mangefasetterte dagliglivet på Cuba. Rumba er en lystbetont livsstrategi, et kreativt opprør og en aktiv form for motstand mot undertrykking.