«Ouff, ja, revolusjonen. For et ork. Noe var jo bra med den en gang, men nå? Nei, det er et markspist samfunn, søppelet flyter overalt, noe jeg ikke burde klage på, jeg som lever av det folk kaster, men stanken er ofte uutholdelig. Jeg spiser ikke råtten mat. Hva tror du?»

Han ligger i den varme ettermiddagssolen og døser når jeg kommer forbi. Han ser sliten og herjet ut, og jeg vet ikke om jeg vil forstyrre ham, men han løfter hodet. Med lett vibrerende nesebor suger han meg inn i sitt rikholdige luktregister for å finne ut om det er trygt å bli liggende eller ikke. Han blir liggende, og han er våken så jeg tar sjansen på å stille ham noen spørsmål.

Våger ikke å spørre om han har noe hjem. Jeg starter med revolusjonen. Hva tenker han om den?

Ouff, ja, den ja. For et ork. Noe var jo bra med den en gang, men nå… hmm, nei, den har de fleste mistet troen på. Nå forsøker vi å overleve alle de feilslåtte konsekvensene av den. Det er et markspist samfunn, søppel flyter overalt, noe jeg ikke burde klage på, som lever av det folk kaster, men stanken er ofte uutholdelig, siden det sjelden blir tømt. Jeg spiser ikke råtten mat. Hva tror du? Foraktfullt trekker han på snuten.

Dette systemet kan minne om en dysfunksjonell familie styrt med jernhånd av en dominerende far. Barna som ville gjøre opprør har enten rømt på de underligste farkoster over havet eller de er regelrett satt i husarrest i ulike fengsler eller befinner seg kanskje på psykiatriske institusjoner.

Jeg er gammel, og husker faktisk hvordan det var før alt ble endret. Den gangen var det et samfunn med forskjeller så store at det er vanskelig å forestille seg det, og for veldig mange var det et beinhardt liv. Stiv og med store anstrengelser skifter han stilling. Jeg var med i starten av revolusjonen. Vi var unge, vi brant og glødet for å skape et nytt og mer rettferdig samfunn, noe jeg mener at vi til en viss grad greide.

Senere oppstod en nådeløs kamp om makten og mange av oss ble gitt munnkurv. Fordi vi hadde meninger som ikke ble akseptert av dem som fikk gjennomslagskraft mistet vi jobb- og karrieremuligheter. De færreste av oss kom noensinne tilbake i normale liv. Vi mistet vår framtid. Det rykker kraftig til i den matte pelsen og jeg blir oppmerksom på at den er full av sår og arr.

De snakket om likhet for revolusjonen. Tja, slik ble det ikke. Se på meg, har stort sett levd ute på gata siden den gangen, nå sover jeg på trappa til Nasjonalteateret. Ikke så verst her, greie folk, lar meg stort sett i fred. Jeg er heldig og lider ingen nød, slik mange jeg møter gjør.

Han ser sliten ut, hodet synker ned mellom labbene. Jeg legger merke til noen små rykninger rundt snuten, han løfter hodet igjen, strekker forsiktig på halsen, lukker øynene for å konsentrere all oppmerksomhet i snuten. En uniformert vakt kommer og legger fra seg noen matrester, han åpner øynene. Vi ser på hverandre og uten et ord ønsker jeg ham et godt måltid.

Under min utforskning av å føre en mer planløs tilværelse har jeg helt uventet, men tydelig, åpnet opp for en særdeles interessant form for kommunikasjon.

Oppstemt spaserer jeg videre. I gatene myldrer det av mennesker og overalt streifer hunder fritt omkring. Heten er mindre trykkende og sammen med en svak havbris blir lukten av søppel mindre påtrengende. Det varme ettermiddagslyset visker ut noe av det skrikende forfallet og får byens pastellfargede bygningsfasader til å gløde.