«Tja, limet som har holdt det hele sammen; nemlig tanken om at alle skal ha det like bra, eller at fattigdommen skal være jevnt fordelt, som vi har pleid å si, er ikke lenger til stede. Vi som lever tett på gata kjenner at noe dirrer, en intens lukt av ukontrollerbar misnøye sprer seg.»

– Mmm, kjenn den lukten, inntagende!

Det eneste jeg kjenner er den alltid tilstedeværende lukten av diesel, til tross for at gatene er så godt som bilfrie. Han fortsetter som om han leser tankene mine,

– Nei, jeg lever ikke på gata, men jeg liker meg veldig godt her ute. Gjennom luktene som hele tiden virvles opp får jeg snusen i det meste som skjer, og ikke minst nyter jeg lukten av de forføreriske tispene som streifer så elegant forbi.

Da jeg var yngre elsket jeg å lunte rundt i de ulike bydelene og suge inn alle de forskjellige duftene. Han sukker sorgmildt og hviler haken mot potene. Nå er det eneste jeg ønsker å ligge i ro, og sanse de ørsmå nyansene i de velkjente luktene.

Oppmuntret av dette forsøker jeg meg på et spørsmål. Byen ser ut som en scene fra en film, en postapokalyptisk pastell, bygninger raser sammen og alt blir liggende, søppel blir ikke tømt og samles opp i store hauger på gatehjørner. Det er mangel på alt fra matvarer og medisiner, til reservedeler, bygningsmaterialer og maskiner. Infrastrukturen forvitrer. Vann, strøm, veier og transportsystem har blitt mangelfullt vedlikeholdt i 60 år.

– Hva tenker du om revolusjonen? Har den lykkes i å utjevne forskjeller?

Det tar litt tid før han alvorlig svarer:

– Tja, limet som har holdt det hele sammen; tanken om at alle skal ha det like bra, eller at fattigdommen skal være jevnt fordelt, som vi har pleid å si, er ikke lenger til stede. De få dinosaurene fra revolusjonen som fortsatt sitter med makten, nærmer seg 90 år og holder kortene angstbitersk til brystet. Om kort tid vil det skje en endring, men til hva?

Vi som lever tett på gata kjenner at noe dirrer, en intens lukt av ukontrollerbar misnøye sprer seg. Ettertenksomt retter han seg opp og skutter seg, tydelig preget av bekymringer.

I snart 60 år har vi levd med den kvelende tyngden av en allvitende regjering som ser og hører alt. På refleks vinkler han ørene i ulike retninger og lytter før han fortsetter. Noe av årsaken til at vi har holdt ut den systematiske umyndiggjøringen og frihetsberøvelsen var at alle fikk noe tilbake i form av sosial trygghet. Det offentlige helsevesenet og et velutviklet skolesystem bidro i vesentlig grad til å utjevne økonomiske skiller.

Men etter den økonomiske krisen på 90-tallet forsvant legene og lærerne til hjelpeoppdrag i utlandet. De ble brukt i en politisk byttehandel, der staten fikk matvarer, medisin og drivstoff tilbake. Det finnes ikke lenger deler til å vedlikeholde utstyr på sykehusene, og offisielt er det slutt på mange medisiner, men det er utrolig hva man kan trylle fram om man kan putte litt ekstra penger i lommen til legen. Oppgitt siger han ned på albuene og legger den ene poten i kors over den andre Og forteller videre:

Det er lenge siden det var de best kvalifiserte elevene som kom inn på skolene, nå er det de som har familie med penger og posisjon som kommer inn. Foreldre som har ambisjoner for sine barn, og penger, betaler lærere for privatundervisning – et fristende tilbud når de ikke greier å leve av den lave lønna de får fra staten. Skolesystemet tappes således for sine beste krefter, og forskjellene øker.

Det virker som om staten ikke lenger har kontroll, eller snarere: at den ikke lenger bryr seg.
Min informant får det travelt med å avslutte samtalen, for et stykke nedi gata kommer en vakker, velformet tispe. I motsetning til meg, har han kjent lukta lenge før hun kom til syne. Solen har steget på himmelen, og med den kjenner jeg hvordan lukten av søppel fortrenger den friske luften fra havet. Jeg sier takk for samtalen og tar farvel.