Den formanende pekefinger

Resymé

Et smørbrød med tungerull og remulade slår dørene inn til glemte barndomsminner. Vi møter en bestefar og hans barnebarn og får høre om volum-diffuseren og dens evne til å glatte ut sosiale og mentale konflikter. Fortellingen beskriver en overraskende reise i minner, fantasier og drømmer der en fryktinngytende pekefinger og en dansk serveringsdame med legendariske smørbrød er noen av høydepunktene.

 

Den oppmerksomme leser vil muligvis finne paralleller til et kjent litterært verk der en kake og en kopp te setter i gang en flere tusen sider lang erindringsprosess.

Spilleregler

I denne fortellingen hadde vi ingen bestemt åpningssetning, derimot skulle vi skrive kun en setning hver og ikke et helt avsnitt, som i de senere fortellingene. Det første ordet er snapphane. Vi kunne velge i hvilken rekkefølge vi brukte ordene, ikke nødvendigvis i den rekkefølgen de kom i kalenderen.

Kalenderfortelling nr. 1, Den formanende pekefinger

Hans selvbilde var preget av at bestefaren alltid hadde kalt ham for en snapphane. Riktignok var bestefaren en lumsk mann som alltid lurte på en anledning til å gjøre et pek, men at han skulle kalle ham en snapphane hadde vært tungt å svelge. Oppnavnet hadde tidlig vekket hans interesse for fraksjonsdannelser; først de med historisk betydning, som under Snapphanekrigen på 1600-tallet, men etter hvert også de av en mer lokal og familiær art.

 

Det ingen visste var at bestefaren, som var en rik og praktelskende mann, hadde stått på nabobenes side under krigen, og at han slik hadde skaffet seg en formue i India. Ikke slik å forstå at han bevisst hemmeligholdt dette faktum, men i hans stigende grad av hukommelsessvikt var etter hvert realitetsorientering, såkalt RO, og validering, de eneste formene for kommunikasjon som nådde hans forvirrede sinn.

 

Til å begynne med opplevde han bestefarens sviktende hukommelse som litt nifs, men etter hvert begynte han å sette pris på de underlige og lett forvirrede samtalene de hadde sammen. Fortsatt kunne han huske en del av de tåkete og søvndyssende fortellingene bestefaren fortalte fra sin hufsopp. Der, trygt sammenkrøpet under den varme dyna, og med bestefar sittende i fotenden av hufsoppen fikk han for første gang høre om volumdiffuseren.

 

Det hadde vært knapt allmennfattelig hvordan denne spesielle innretningen effektivt kunne besørge spredning av masse. Spesielt hadde det gummierte endestykket bidratt til de oppsiktsvekkende spredningsresultatene, noe som igjen førte til at helt ukjente masser kom i kontakt med hverandre. I en drøm hadde bestefaren på en nærmest orakelaktig måte sett for seg hvordan volumdiffuseren kunne glatte ut sosiale og mentale konflikter gjennom strengt partikulære prinsipper.

 

Ettertenksomt gomlet han i seg en stor bit av den en anelse ruglete tungerullen mens han forestilte seg partikkelstrømmen som ørsmå, skinnende punkter, nærmest som en indre melkevei i den gamle mannens hukommelsessvekkede hjerne. Bestefaren begynte virkelig å få vann på mølla nå; og i redundante ordelag la han ut om den eldgamle indiske visdommen nabobene i sin takknemlighet hadde innviet ham i.

 

Fra et plutselig klart punkt i dypet av hjernens glatte hvithet strømmet nå, mer enn et halvt århundre senere, den strengt tabubelagte og glemte visdommen fram. Overraskende nok gjorde ikke bestefaren nok en kuvending, men fikk liret av seg det eldgamle verset i sin helhet: «she bends well forward/ and grips the bedstead/ her buttocks raised high/ cup your hands to serpents’ hoods/ and squeeze her jar-shaped/ breasts together:/ this is Dhenuka – the Milch Cow».

 

Mens han svelget den siste biten med tungerull grunnet han på betydningen av disse engelske ordene, han forsto ikke så mye mer enn melkeku. Samtidig dukket ordet silkeramp opp igjen og igjen. Det forsto han enda mindre av.

 

Lik en rambukk hadde det fortreffelige smørbrødet med tungerull og remulade splintret dørene som disse barndomsminnene hadde gjemt seg bak i årtier. Men det var ennå noe der han ikke fikk riktig tak i. Han så seg om i den danske sjømannskroa for å bestille et nytt tungerullsmørbrød av serveringsdamen.

 

Det dukket aldri opp noe nytt smørbrød, men etter en lang kveld og natt med pjolterpokulering våknet han opp i en fremmed seng. Han undret på hvorfor han alltid ble så forvirret når han tenkte på verset bestefaren hadde liret av seg den gangen. Blikket hans fløt ut av det gardinløse vinduet og inn igjen. Der gled det videre nedover kroppen til den danske serveringsdamen.

 

Kjølige vindpust fikk gåsehuden til å reise seg på serveringsdamens nakne bryster. «Tungerull», tenkte han og krummet prøvende hånden som et slangehode før han siktet den varsomt inn mot det ene av brystene. Den stoppet opp og betraktet byttet i noen sekunder før den med lynets hastighet kastet seg over frokosten og glefset til. Etter forgjeves å ha gomlet litt på den deilige munnfullen, måtte slangen gi tapt på grunn av manglende spiserør. Og endatil hang byttet fast i en kropp som nå reiste seg halvveis opp i sengen og brølte «Hvad i helvede driver du med?»

 

«Heter du Dhenuka?» spurte han forskrekket mens han raskt trakk hånden til seg.
«Hvad fanden er det du sier, du din margaringule julenisje?» svarte den danske serveringsdamen. «Bør koen forestille mig? Nej, hvad er du dog fræk!»
Margaringul? Han så ned på hendene sine.

 

Huden hans hadde riktignok begynt å gulne nå som leveren og snapsene hadde sluttet å samarbeide. Men margaringul? Han så spørrende bort på henne. Hun snudde ansiktet vekk og i retning av et vindu fra hvilket ivrige gummignikk plutselig kunne høres.

 

Og der fra vinduets nederste kant vokste forbløffende nok fram noe som antok form av den mest besynderlige kiasmen han noen gang hadde sett. Og enda mer besynderlig var den store, svevende fingeren utformet i naturtro, hudfarget lateks som gnikket dette budskapet inn i duggen på vindusglasset. Han skulle til å si noe, men han merket at stemmen krøp ned og tilbake til strupehodet hvor den gjemte seg sammen med ordet han hadde villet slynge ut gjennom vinduet. Dette ordet var for øvrig luskemikkel og sto ikke riktig i stil med duggtekstens raffinerte stilfigurer:

 

 

Lær mig at søge dig
og åbenbar dig for mig, når jeg søger dig.
For jeg kan ikke søge dig,
hvis du ikke åbenbarer dig for mig.
Lad mig søge dig i længsel,
lad mig længes i min søgen,
lad mig finde dig i kærlighed,
og lad mig elske dig, når jeg finder dig.

 

 

I taushet hadde serveringsdamen fulgt med på det gnikkende budskapet som nå hadde manifestert seg et øyeblikk i duggen på vinduet. Dette hadde hun sett før og hun visste at det var noe kjent med den farkens fingeren. Den merkelige nordmannen hun hadde våknet sammen med bar derimot ingen tegn på å ha blitt utsatt for Den Formanende Pekefinger før, og satt nå og mumlet noe om å bli tatt på senga som julaften på kjerringa.

 

Var han muligens blitt vinteroverrumplet, undret hun. Sannsynligvis var de begge satt en smule ut av spill for ingen av dem hadde ennå rukket å legge merke til klakøren. Men da denne ramlet ut av kleskottet under siste stående applaus, var elastisiteten i morgenstemningen tøyd til bristepunktet. De to i sengen ble enige om å foreta en strategi-implementering. Først inntok de sitteriktige stillinger, trakk pusten frydefullt dypt inn og sang alle versene av «Ljug för mig älskling, du vita lögnare» i en forrykende fart.

 

Etter den virtuose framførelsen av denne legendariske sangen applauderte klakøren seg nok en gang ut av skapet, mens Den Formanende Pekefingeren svevet tilsynelatende uberørt omkring i rommet. Nordmannen og serveringsdamen ble sittende lenge i dype tanker helt til de kjente at de var sultne. Han tenkte på de deilige tungerullsmørbrødene hennes fra i går. Hun tenkte på juvefisj eller rusgi. Siden de ikke var i stand til å gjette hverandres tanker, ble de sittende helt stille.

 

«Skal jeg si det?» tenkte han. Og det ble han raskt pent nødt til, for i samme øyeblikk tok det til å rumle i magen hans, noe han alltid hadde syntes var grusomt pinlig uten at han egentlig kunne forstå hvorfor. Uansett, han skyndte seg å overdøve rumlingen ved å innlede en samtale med den stilltiende kvinnen som fortsatt satt i sitteriktig stilling ved siden av ham i sengen: «Jeg tror sannelig klakøren er en tvetulle», sa han mens han krøket seg sammen for å unngå at hun hørte rumlingen.

 

«Det tror jeg ikke», hvisket serveringsdamen samtidig som hun nesten lydløst beveget seg ut av den sitteriktige stillingen, ned mot ham i hans sammenkrøkete posisjon. Så ventet hun litt, ubehagelig lenge syntes han, som fryktet at magen skulle forråde ham, før hun fortsatte med den samme hviskende stemmen: «Han er ikke noe annet enn en knehøne.»

 

Serveringsdamen så tydeligvis verden på en annen måte enn ham. Det var lite ved klakøren som minnet om en feig afroditt der han sto med spente overarmsmuskler og blåste vekk dampen, og dermed også teksten, på vinduet. Bokstav for bokstav forsvant under luftstrålen som nå pep fortvilet ut av ventilen på Den Formanende Pekefinger, uskadeliggjort i et sekkepipeliknende grep. Til slutt sto bare bunnlinjen igjen, men da var også lateksfingeren tom for luft.

 

Perplekse forsøkte de å gjenvinne fatningen etter denne voldsomme utblåsingen. Der sto klakøren. De spente overarmsmusklene var ikke lenger så spente, og fra hendene hans hang den slappe lateksfingeren og dinglet. Det var stille i rommet med unntak av den metalliske lyden fra kranene nede i havnen. På glasset i det åpne vinduet kunne de fortsatt skimte den siste linjen i verset.
«og lad mig elske dig, når jeg finder dig», utbrøt serveringsdamen taleprompt.

 

«Gjerne!» ropte klakøren begeistret og slo ut med armene. Dette brakte vår venn i villrede. Var det virkelig han hun mente? Utvilsomt. For synergieffekten mellom de to danskene var til å ta og føle på der de i en vill dans viklet seg inn i den slappe lateksfingeren. Det hele var altså avtalt spill. Å, den som bare hadde hatt en volumdiffuser nå.

 

Tankene beveget seg raskt. Han forestilte seg dem som drevne gummierte fingre som bladde seg gjennom støvete gamle arkivkort til de stoppet opp ved bestefarens oppfinnelse. Han rakk ikke å mimre lenge. Det kunne ikke være avtalt spill. Der sto klakøren triumferende med volumdiffuseren i hånden. Lateksfingeren hadde nå forvandlet seg til en hel latekshånd. Klakøren tok tak i serveringsdamen og hev henne oppi hånden, behendig og med en litt spiss og triumferende latter hoppet han selv etter rett før den braste gjennom vinduet og splintret den siste linjen i verset.

 

Vår venn løp måpende bort til det knuste vinduet og så hvordan de to i den luftbårne lateksdoningen forsvant inn mellom heisekranene. Hvor i all verden hadde klakøren fått volumdiffuseren fra, og var han klar over hvilket kraftfullt våpen han hadde mellom hendene? Den triumferende latteren kunne tyde på at han hadde klare planer for volumdiffuserens bruk. Ingen tvil om det, nei. Stadig mer bekymret begynte han vagt å minnes en artikkel i National Geographics som beskrev hvordan volumdiffusere ble delt ut som frynsegoder til pensjonerte livreddere.

 

«For en noksagt jeg har vært!» utbrøt han halvveis lent ut av vinduet der han forsøkte å fange inn latekshånden med blikket. Ennå var den så vidt synlig som en ørliten, svart stjerne mot den rødlige aftenhimmelen. «Den fargen minner meg om noe», rakk han å tenke før noe grep tak i føttene hans og vippet ham ut av vinduet, noe som satte ham på helt andre tanker.

 

Tankene han ble satt på utgjorde en rød, liten sky. En sky av tanker om alt som var rødlig, skylett og aftenhimmelaktig. Den løftet ham oppover slik at han kunne nyte bygningens verkshøyde i lange drag. Det var mange etasjer ned. Ingen tvil om at han hadde vært heldig. Noe sa ham at han ikke burde prøve å komme på andre tanker med det første. En balkong så ut til å være innen rekkevidde. Krampaktig tviholdt han på tankene om rødlette solnedganger, men skyen ble stadig glattere og hendene svettere.

 

«Glatte skyer, for et underlig uttrykk», tenkte han før han falt. Han dalte gjennom lag av bløte, pudderrosa skydotter der serveringsdamens kropp antok sin vidunderlige form, og i det deilige ansiktet hennes bredte det seg et skjelmsk smil. Han strakte seg mot dette underlige, atmosfæriske fenomenet. Lykkelige og tett sammenfiltret falt de.

 

Tett sammenfiltret, men allikevel spredt over et uendelig antall volum-diffunderte partikler, landet de langsomt på et kafébord. Det var faktisk ved det samme bordet han tidligere hadde inntatt sitt tungerullsmørbrød, men det spiller for øvrig ingen rolle. En krum barnefinger fant senere fram til det fine støvbelegget og etterlot seg noen bokstaver før en kollega av serveringsdamen tørket dem vekk for alltid med en jif-fuktet mikrofiberklut.

 

«Obskurant!» tenkte bestefaren og humret da han så partiklene forsvinne inn i mikrofiberkluten mens han gomlet i vei på det deilige tungerullsmørbrødet serveringsdamen hadde satt fram foran ham på det nesten partikkelfrie kafébordet.

Ordliste

realitetsorientering

substantiv, virkelighetsforståelse, brukes for eksempel mellom veileder og veisøker, der den første vil orientere den andre om temaer knyttet til dennes oppfattelse eller forståelse av virkeligheten

 

fraksjonsdannelse

substantiv, oppstår når en liten gruppe i en større (for eksempel i et parti) inntar et annet standpunkt, brukes ofte synonymt med å splitte noe fra en større enhet til flere mindre

 

snapphane

substantiv, (fra tysk; Schnappen) som betyr oppsnappe, røve, betegnelse brukt om geriljasoldater og partisaner på 1600-tallet i Norden

 

hufsopp

substantiv, finnes hverken i Bokmålsordboka eller på NAOB, men Kryssordkjempen har ulike synonymer så vi kan slutte oss til at det er snakk om en gammel seng med høye kanter, brukt i stedet for seng med sengegjerde

 

allmennfattelig

adjektiv, sammensatt av allmenn og fattelig, det vil si noe som kan forstås av enhver, uten særlige forkunnskaper

 

orakelaktig

adjektiv, satt sammen av orakel (fra latin av orare; tale), spådom, råd, svar gitt av gudene, -aktig som minner om det ordets første ledd nevner, altså noe som minner om en spådom, et råd eller svar gitt fra gudene; flertydig, gåtefull

 

redundant

adjektiv, (fra latin; presens partisipp av redundare) oversvømme, være i overflod, også brukt av makteliten om arbeidsledig

 

kuvending

substantiv, det å snu helt om, skifte mening fullstendig

 

fortreffelig

adjektiv, (fra tysk vortrefflich egentlig ‘som overgår’) svært god, utmerket, glimrende

 

endatil

adverb, til og med, attpåtil, (jammen fikk han en fisk, og det endatil en stor en!)

 

gummignikk

substantiv, sammensatt av gummi og gnikk, man kan forestille seg lyden av gummi som gnikker mot en eller annen overflate

 

luskemikkel

substantiv, satt sammen av luske (fra lavtysk ‘ligge på lur’) gå forsiktig for ikke å bli oppdaget, og mikkel, (vanligvis går tankene til Mikkel rev), og siden reven er ansett som en luring vil ordet bety en luring som sniker seg rundt.

 

vinteroverrumplet

verb, overrumple (etter tysk egentlig ‘overfalle med larm) komme uforvarende på, overrasket av vinteren

 

strategi-implementering

substantiv, iverksette en fremgangsmåte for å nå et mål (fra engelsk, av latin implere ‘gjøre ferdig’) innføre, iverksette

 

elastisitet

substantiv, fra tysk Elastizität eller fransk élasticité; det å være elastisk, fleksibilitet

 

ljug

verb, (av lyve), løgn

 

frydefull

adjektiv, satt sammen av fryd (dansk, jamfør norrønt frygð ‘herlighet’) inderlig glede, og full, full av inderlig glede

 

forrykt

adjektiv, (etter tysk verrückt; ) kanskje av å forrykke noe, få noe ut av balanse, sinnssvak, vanvittig

 

tvetulle

substantiv, her har det lurt seg inn et ord fra dansk

1 tvekønnet individ; hermafrodit; undertiden nedsættende, om kvindagtig mand.

2 billedlig; ofte nedsættende, om noget, som hverken er det ene eller det andet; også: misfoster; vanskabning.

 

bunnlinjen

substantiv, 1 (etter engelsk bottom line) i regnskap, det som viser det økonomiske resultatet

2 i overført betydning: det vesentlige, det det i siste instans dreier seg om

 

synergieffekt

substantiv, positive resultater som følge av samspill og samarbeid

 

frynsegoder

substantiv, (etter engelsk fringe benefit) fordel som en arbeidstaker har i tillegg til vanlig lønn, tilleggsgode, ekstragode

 

verkshøyde

substantiv, verkshøyde er et begrep i opphavsretten og brukes hvis noe kvalifiserer til opphavsrettslig beskyttelse som åndsverk. For at et objekt skal ha verkshøyde kreves det at det er preget av kunstnerisk eller litterær selvstendighet.

 

fin

adjektiv, (opphavlig av latin finis ‘ende, slutt’, egentlig ‘avsluttet, fullendt’; sen norrønt fínn ‘blank, glatt’) utsøkt, ypperlig, god

 

obskurant

substantiv, person som stiller seg fiendtlig overfor folkeopplysning og åndsfrihet, mørkemann

 

mimre

verb, (jamfør islandsk mimpra ‘bevege seg urolig’ og mumse)
1 bevege leppene uvilkårlig og raskt uten lyd, skjelve omkring munnen; mumle
2 minnes gamle dager

 

palaver

substantiv, (fra portugisisk, via engelsk, egentlig kolonistenes forhandlinger med innfødte) omstendelig, ordrik drøfting; hyggelig prat, passiar

 

skjelmskt

adjektiv, skurkaktig, skøyeraktig flørtende et skjelmsk øyekast / se skjelmsk ut (velegnet ord for scrabblespillere med bare én vokal)

 

fark

substantiv, (norr farri ‘landstryker’, dim. av dial farre)
1 landstryker, fant
2 kjeltring
II fark n1
1 uærlighet fark og fanteri
2 herk bare noe fark

 

gummiere

verb, påføre et lag av gummi gummierte støvler, frimerker

 

nabob

substantiv, (fra arabisk via engelsk, opprinnelig ‘stattholder under stormogulriket’)
1 europeer som har skaffet seg en formue i India
2 rik og praktelskende mann

 

legendarisk

substantiv, (av mlat legenda ‘det som bør leses’, av latinsk legere ‘samle, lese’)
1 karakteristisk for legenden legendarisk historieskrivning
2 som har blitt legende; fantastisk prestasjonene hans i hoppbakken er legendariske

 

tabubelegge

verb, (gjennom engelsk taboo fra polynesisk ‘hellig, forbudt’) gjøre noe tabubelagt, dvs. dekke/overstrø med tabuer

 

kiasme

substantiv, (fra gresk, av bokstaven khi, som er kryssformet) retorisk figur der tilsvarende setningsledd står i omvendt rekkefølge i to setninger eller ledd som følger på hverandre, f eks ‘Marit løper fort, men fortere løper Elsa’

 

knehøne

substantiv, ynkelig person, reddhare

 

nifs

adjektiv, (jamfør norrønt nefsa ‘tukte, refse’) uhyggelig, skremmende en nifs opplevelse/ det var nifst med den ulykken

 

noksagt

substantiv, 1 dumrian, sinke, undermåler han følte seg som en noksagt blant alle spesialistene
2 om noe en ikke vil nevne det rette navnet på få seg en på noksagten baken

 

kiosklitteratur

substantiv, (fra kiosk av tyrkisk ‘lysthus’, opprinnelig persisk) lettere underholdningslitteratur som en får kjøpt i kiosker

 

volum-diffuser

substantiv, (uvisst opphav) innretning med smal føntut for spredning av en masse, særlig om hår

 

tungerull

substantiv, sammensydd, kokt og presset kjøtt av oksetunge

 

lumsk

adjektiv, (norrønt lymskr) som lurer på anledning til å gjøre et pek; som kan være farlig; skummel, upålitelig en lumsk fiende / et lumskt blikk / en lumsk sykdom / lumskee undervannsstrømmer

 

polsk riksdag
larmende forsamling, vilt spetakkelmøte

 

margaringul

adjektiv, (fra fransk, av gresk margaron ‘perle’ pga fargen) blekgul, smørlignende farge gjerne med et perleskimrende preg

 

pjolterpokulering

substantiv, (fra pjolter av uvisst opphav og poculum fra latinsk ‘beger’) svire i drikk av konjakk el. whisky og selters el. soda

 

sitteriktig

adjektiv, som er slik formet at en sitter godt og riktig setene er myke og behagelige, men framfor alt sitteriktige

 

silkeramp

substantiv, folk, særlig ungdom, fra de øvre sosiale lag i samfunnet som viser pøbelaktig oppførsel, særlig overfor politiske motstandere

 

taleprompt

substantiv, (gjennom fransk fra prompt av latinsk, egentlig ‘beredt’) systemspesifikk beskjed til en bruker av et talesystem

 

klakør

substantiv, (fra fransk, av claquer ‘klappe’) person som er leid til å klappe (i teateret); overført – nesegrus beundrer

 

julenisje

substantiv, (av norrønt jól og fransk, av latinsk nidus ‘reir’) spesialisert del av julebransjen, f.eks. julekalendermotivutforming