«Ingen spør lenger: ‘Hvordan går det?’, for alle vet at det ikke går spesielt bra. Når vi møtes, spør vi heller ‘Que hay, eller hva finnes, og hvor kan vi finne det?’ Det er jo det som opptar oss nesten hele den våkne tiden av døgnet.»

– Jeg ler! Hahaha! Til helvete med revolusjonen! Fuck den! Pass deg eller så biter jeg deg! Hva faen er vitsen med å komme hit og stille slike latterlige spørsmål! Hva vet du?

– Nei…, det er vel akkurat derfor jeg spør, fordi jeg ikke vet.

– Drit i det da, å spørre! Hva bryr det deg? Du kan bare trekke kredittkortet ditt, kjøpe det du trenger og så stikke til helvete vekk herfra. Fatter du egentlig hvor provoserende det er å stille slike spørsmål? HÆ?

– Oi, ta det litt rolig, da! Var ikke meningen å fornærme noen.
– Noen!! Jeg ser ingen andre her!
– Det var ikke meningen å fornærme deg.
– Se deg rundt da! Hva ser du? Hva hører du? Hva lukter du? Du kjenner vel lukta av søppel og fattigdom eller har du mista alle sanser? Ser du de folka der borte? Hun vender snuten mot det nærmeste gatehjørnet.

Der på den andre siden av gaten, står og sitter det en gruppe mennesker, noen prater, andre ser dypt ned i mobilen mens de fleste står i egne tanker og ser ut som de venter på noe. På et bulkete, rustent skilt som henger på skakke over et hull i veggen er det malt et ord: «Hay»

– Ja, de! Vet du hva det er?
– Nei, sier jeg usikkert, men jeg ser det står skrevet «Det finnes» over luka, og har lyst å legge til at det var jammen filosofisk, men utifra stemningen tenker jeg at det er best å la det være.

– Nettopp, det er noe som finnes akkurat der, nå. Det er en kø. De venter på å få tak i olje. Er de heldige finnes det olje her på mandager. Hun demper den aggresive og truende holdningen en smule før hun fortsetter:

Har du ikke hørt uttrykket Que hay, eller Hva finnes? Ingen sier lenger: «Hvordan går det?», for alle vet at det ikke går spesielt bra, og da er det bare et provoserende og meningsløst spørsmål.

Når vi møtes sier vi heller «Hva finnes?» for det er jo det som opptar oss nesten hele den våkne tiden av døgnet. Vi står i køer for hver eneste lille ting. Ser du en kø er det bare å stille seg opp og starte ventingen. Som regel er det en belønning i enden i form av noe spiselig eller noe praktisk. Noen forsøker å stå i flere køer samtidig fordi vi har nemlig et nokså sofistikert køsystem her.

Jeg hører et snev av stolthet. – Å, ja?

– OK, det funker slik: Når du kommer et sted der mange er samlet og du vet at det er et sted der de selger et eller annet, en vare eller en tjeneste, spør du «Hvem er den siste i køen?». Når du får vite det, spør du om hvem de står bak, slik at du vet hvem du skal stå bak om de som står foran deg forsvinner fra køen.

Når noen har stilt seg bak deg, og noen bak dem igjen, kan du egentlig gå ut av køen og finne en annen kø som forhåpentligvis er litt kortere, slik at du kan få utrettet to ting på en dag. Dette er selvsagt en sjanse å ta, fordi du kan risikere at det går tomt i den køen du har stilt deg i, og når du kommer tilbake til den første har de passert din plass og du må stille deg opp på nytt igjen, og risikere at det er tomt der også før du kommer fram. Men for oss hunder er ikke dette spesielt aktuelt.

– Nei vel, men kanskje dere kunne utnytte det til deres fordel? Tilby dere å stå i kø for noen som vil forsøke å stå i en annen kø?

– Ja, kult, vi kan være køavløsere og kanskje motta et og annet kjøttbein som takk for tjenesten?

– En forretningsidé muligens?
– Å, ja! Jeg starter allerede i morgen. Takk for den!
– Å, det var så lite!