«Interessant at du spør om ulikheter forresten. Det er mye som er ujevnt fordelt. Skjønnhet for eksempel. Se bare på meg!» –Han myser med øynene mens han poserer honningsøtt. «Det er ikke alle som har vært like heldige?»

– Psst! Hei!
– Hei! svarer jeg og tenker at jeg åpenbart har knukket en kode, for nå snakker hundene direkte til meg og jeg forstår hva de sier.

– Klar for en prat?
– Alltid!
– Bor du her?
– Mnja. Flytter litt rundt til forskjellige damebekjentskaper, bor delvis her og delvis på gata. Jeg tåler ikke å være innestengt i hus med tobeinte lenge av gangen. Det er altfor mange motstridende lukter der, om du forstår hva jeg mener? Han snurper sammen hele ansiktet i en megetsigende grimase.

Interessant at du spør om ulikheter, forresten. Det meste her i verden er ujevnt fordelt. Skjønnhet for eksempel. Se bare på meg, ikke alle har vært like heldige? Han myser med øynene mens han poserer honningsøtt. – Oops, det der var visst useriøst!

Var det revolusjonen du sa? Jeg bryr meg ikke så mye om den. For hva er vitsen, liksom? Vi blir uansett ikke hørt. Vi som ble født på 90-tallet har ikke sett noe av det positive revolusjonen førte med seg. Vi sitter fast i et system vi ikke har fått være med på å skape, har få drømmer om framtiden og mangler enhver mulighet til å delta i planleggingen av den.

De privilegerte, de som enten tjener penger på jobben, har mulighet til å kjøpe og selge varer de ikke har fått tak i på lovlig vis eller har familie i utlandet som sender penger, de kan drømme, de kan planlegge. Det kan ikke vi som delvis bor på gata.

Vi blir improvisasjonskunstnere og har en velutviklet teft for å gripe de mulighetene som til enhver tid byr seg. Det er øyeblikket vi må gripe, sier nå jeg! Han smiler og ser lur ut. Vet du forresten hvilken plan som aldri slår feil?

Siden det planløse er noe jeg for øyeblikket, går og øver meg på, svarer jeg – Kanskje å ikke ha noen plan i det hele tatt?

– Ja ikke sant! For uten en plan er det jo ingenting som kan gå galt. Blir du med på bar?

Men før jeg rekker å svare har han latt seg distrahere av noe helt annet.

– Men se på den tispa der, en skikkelig deilig mango! Oioioi, for en herlig måte å bevege seg på, og hvilke dufter. Hmm… Det kribler i hele meg! Vi får ta en øl en annen dag. Jeg må smi nå, mens jernet er varmt. Ha det!

Jeg går forbi digre hauger med sammenraste bygninger og ymse avfall. Solen har tatt godt tak, og til tross for den gjennomtrengende stanken av søppel, er jeg opplivet av de gode samtalene. Jeg kjenner meg såpass ovenpå at jeg stopper den første og beste hunden jeg kommer forbi og stiller spørsmålet om revolusjonen har lykkes i sine forehavender. Det er ei tispe. Er spent på å høre noe fra et kvinneperspektiv.