Flukten fra kunsten

Resymé

Vi følger vertinnen, Angela Vinge, og to av hennes middagsgjester, Flagellanten og Ikonoklasten, på et halsbrekkende fluktforsøk bort fra kunsten. Sistnevnte med en velutviklet evne til selvsabotasje, der han ufrivillig forkler seg som de kunstverkene han motarbeider. Ombord i Paragrafbåten møter vi en nihalet katt med stemmen til Dag Solstad, en drømmende matros, og en gruppe forvirrede kunstsamlere som leker «Flasketuten peker på».

Spilleregler

Åpningssetningen «De hadde allerede spist da gjestene kom.» er hentet fra en lærebok i finsk grammatikk. Første ord ut er ikonoklast.

Kalenderfortelling nr. 2, Flukten fra kunsten

De hadde allerede spist da gjestene kom. En av dem, en beryktet ikonoklast, skulte misfornøyd ned i det tomme sausenebbet. Vertinnen, Angela Vinge, unnlot ikke å legge merke til hans dårlig skjulte misnøye og sa halvhøyt: «Naturen går over opptuktelsen.»

 

Spydigheten gikk ikke ubemerket hen hos en av de andre gjestene, som forøvrig var en innbitt flagellant (selvpisker, red. anm.). Han reagerte ved å fiske fram en nihalet katt fra jakkeermet, men før noen hadde fått sukk for seg, forsvant den ut gjennom de åpne terrassedørene, og ut i de vidstrakte landeiendommene som omkranset det barokke slottet de befant seg i.

 

I forvirringen som oppsto rundt selvpiskeren og hans nihalete katt, så ikonoklasten sitt snitt til å fullbyrde sine egne mål for aftenen. Netthendt nappet han med seg et titalls kostbare oljemalerier og forsvant inn bak noen tunge portierer. Der inne i mørket kledde han raskt av seg, satte seg på huk og startet det møysommelige arbeidet med å fjerne malingen fra lerretene med tinktur. Til tross for risikoen han løp, eller kanskje nettopp derfor, kostet han på seg et bredt glis og dro hånden, som var farget av den oppløste malingen, over ansiktet.

 

Det tok på å sitte sammenkrøpet og klore på maleriene så lenge. Motivene var så godt som utvisket og opptok ham i stadig mindre grad; dermed fikk han større overskudd til å ta imot andre sanseinntrykk. Han gløttet forsiktig ut gjennom en sprekk mellom portierene. Der sto vertinnen i bar overkropp, kun iført sanskulott. Det fikk et visst organ til å røre på seg, og han forbannet sin manglende evne til behovsutsettelse.

 

«Naturen går over opptuktelsen», hadde hun sagt. Var det kanskje ikke ment som en hån av hans interesse for sausenebbet, men snarere et diskret løfte om samkvem med høy nærhetsfaktor? For å finne ut av hva hun hadde ment, plukket han opp et av de minst oppklorte maleriene; med dette foran seg som et skjold gled han ut fra sitt skjulested.

 

Han stilte seg bak vertinnen og skulle til å gjøre henne oppmerksom på sitt nærvær, da hun elegant snudde seg rundt og vendte hele sin fagre brystprakt mot ham. Hun viste ingen tegn til overraskelse over at han befant seg like bak ryggen hennes. Han, derimot, holdt på å miste både pusten og det maleriske skjoldet som var det eneste som skilte ham fra henne.

 

Der sto han, kledt i restene av et konstruktivistisk mesterverk av et stilleben. Det forestilte en scene fra et middagsbord. Sentralt i motivet var et sausenebb. Håndtaket på sausenebbet var ikke bare klort bort. Det var klort et hull tvers igjennom lerretet. I dette hullet hadde han anrettet sitt høyst konstruktive organ. På tross av sin overbevisning håpet han at denne kreative iscenesettelsen av seg selv i malerkunsten skulle falle i vertinnens smak. Stemmen var derfor selvsikker da han spurte om hun ikke ville bli med ham bak portierene et øyeblikk. Vertinnen smilte lurt og tok et skritt mot ham så de fagre brystene så vidt berørte to av serveringsfatene på det berømte maleriet. Hun løftet hånden, han lukket forventningsfullt øynene, men sperret dem raskt opp igjen. Vertinnen hadde gitt ham en kraftig sansekake.

 

Ikonoklasten gløttet ned på sausenebbet i maleriet. Den tidligere så raust struttende hanken så nå mer ut som en bedrøvet snegl. Den flyktet brydd ut av stillebenet mens han vantro gned sitt rødglødende høyre øre. Slukøret smøg han inn bak portieren og inn i selskapsantrekket.

 

«Opp med nebbet», sa ikonoklasten til seg selv etter sitt forsmedelige erotiske nederlag. Han måtte motvillig skifte fokus fra seg selv og vertinnen til oppdraget sitt. Nennsomt løsnet han maleriene fra billedrammene, rullet dem sammen og dyttet dem forsiktig inn i en papphylse. På full fart gjennom de lange og sparsomt belyste korridorene i den avsidesliggende vestfløyen, kunne han ikke unngå å bli oppmerksom på en prangende plakat på en dør: «Sannhetssammensurium – nytelsesbegrepet i kunsten, i går, i dag og i morgen. Symposium i Hedonistenes Selvhjelpsgruppe». Svært oppspilt tittet han inn gjennom døren som sto på gløtt. Rundt et hesteskoformet bord satt en gruppe deltagere. I sentrum for menasjeriet satt selvpiskerens nihalete katt i en komfortabel stressless og strøk seg tankefullt gjennom værhårene.

 

En av møtedeltagerne var i ferd med å presentere et spissfindig og gjennomillustrert overheadforedrag. Hun ble etter hvert avbrutt av den nihalete katten som tok til orde med en slepende røst og talte i et språk så fullt av innviklede konstruksjoner at ikonoklasten hadde vanskeligheter med å henge med. Han forsto imidlertid såpass at det dreide seg om anskueliggjøring av erotisk nytelse i renessansemaleriet. Kanskje han kunne plukke opp noen tips han kunne forføre vertinnen med? I sin nysgjerrige iver glapp papphylsen ut av hendene hans og landet på parketten med et skarpt smell. Hedonistene snudde seg synkront mot ham og katten ga ham tegn til å tre inn i rommet: «Kom inn, kjære venn! De er ventet.» Ikonoklasten må ha sett umåtelig forbløffet ut, for katten forsøkte straks å berolige ham. «Glem det. Det var bare noe jeg sa fordi folk gjerne lar seg imponere av at noen på gåtefullt vis har forutsett deres handlinger. Men slå Dem nå ned når De først har slumpet til å snuble over oss.»

 

«De er en ekte kanalje, det ser vi», fortsatte katten innsmigrende, og befant seg uten overgang som en levende pelsboa omkring ikonoklastens hals. De ni halene krøllet og strakte seg dovent rundt overalt på kroppen hans, også foran ansiktet. Men mellom kattehalesveipene fikk han øye på seg selv i et gedigent, gullinnrammet speil. Ansiktet var fullt av maling. Han skvatt til og ble stående med åpen, måpende munn. Det han så minnet ham om noe. Speilbildet viste et angstridd og deformert spøkelsesansikt der munnen var formet til et stort skrik.

 

«For en festlig sminke! Du ligner en verdensberømt kunstskatt», utbrøt katten anerkjennende. Ikonoklasten var usikker på om kattens kompliment var ironisk ment. Som den bildehatende kunstsabotøren han var, føltes det ubehagelig å oppdage at han så ut som et kostbart kunstmaleri. Nå skal jeg sannelig vise dem hvem de har med å gjøre her, tenkte han og trakk resolutt kjernematerialet ut av papphylsen. Han rullet ut de istykkerkrafsete lerretene og la dem utover på gulvet. De var hvite som nysnø.

 

Deltagerne på symposiet samlet seg omkring lerretene. Det begynte som et forsiktig hikst, en lav fnising som gradvis utviklet seg til en kraftig latter. De lo så de sto tvekroket og holdt seg på magene. En mangestemt latter runget høylytt og kastet ekko i den gamle slottssalen. Dette hadde han ikke ventet. Gjerne avsky eller begeistring, men ikke dette – å bli gjort til latter. Han måtte få stoppet dem, og i hukommelsen lette han febrilsk gjennom de historiske manifestene han hadde pugget utenat. Det mest beryktede, det fra det sagnomsuste møtet i den lille, ubetydelige landsbyen Aikon i 787, ville gjøre susen: «Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud. Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg.»

 

Deklameringen hadde ikke den ventede effekt. I den øredøvende latteren som bare fortsatte, samlet ikonoklasten fornærmet sammen de hvite lerretene, stappet dem ned i papprøret og sa snurt: «Jeg må ut et aldri så lite svinkeærend.»

 

Da ikonoklasten hadde forlatt møtelokalet, lente katteskinnet seg over mot sin høyre hånd og spurte henne om hun forsto hva ikonoklasten hadde ment med dette svinkeærendet. Hun senket speilglass-solbrillene såpass at dersom ikonoklasten fortsatt hadde vært til stede, hadde han kunnet gjenkjenne vertinnen. «Det kommer an på om han mente det bokstavelig eller billedlig talt», svarte hun. «Du mener da vel aldri at en ikonoklast ville ha talt i bilder?» Den nihalete var tydelig skuffet over svaret hennes. Hun så ned og mumlet noe om at et svinkeærend enten kunne betegne en snarvisitt, og da underforstått en tur på toalettet, eller et sidesprang, altså en kjærlighetsaffære. Dermed begynte hun å rødme så kraftig at hun måtte gjemme seg bak solbrillene igjen. «Nei, men kjære deg, Angela. At du vil innlate deg med en slik fortidskarakter», bemerket katten som ikke hadde kunnet unngå å legge merke til hennes avslørende ansiktsfarge.

 

Angela hadde, mens hedonistene og den nihalete katten lå tvekroket av latter, stukket til ikonoklasten en sammenbrettet lapp. Etter å ha forsikret seg om at ingen fulgte etter ham, stoppet han og brettet ut den lille papirlappen der hun ba ham om å møte opp ved paragrafbåten i kveld klokka åtte. Han tok seg instinktivt til det høyre øret og kjente fortsatt svien etter Angelas ydmykende avvisning av hans, i egne øyne, særdeles kreative erotiske framstøt. Likevel, han kjente styrken i sin natur og visste at han ville følge den. Men han måtte være forsiktig. Det eneste han likte dårligere enn å bli avvist av en kvinne, var å bli narret av en.

 

Klokka var syv og det vrimlet allerede av reisende på kaia. Han var litt usikker på om han burde kjøpe en billett eller ikke. På lappen sto det bare at de skulle møtes ved paragrafbåten, ikke på den. Han valgte allikevel å kjøpe en, for oppe fra dekket ville han få bedre oversikt over folkemylderet. Og dersom Angela ikke dukket opp, ville han sikkert rekke å komme seg i land før båten la fra kai. Det begynte så smått å regne. Han ville nødig bli kald og forkjølet, så han trakk lerretene ut av papphylsen og pakket seg inn så godt det lot seg gjøre. Han antok kanskje ikke verdens kjekkeste framvisningsform på denne måten, men på den annen side var det best å være varm og klar for kveldens eventyr.

 

Det han slett ikke var klar over, var at mens han sto der og drømte seg bort, hadde en gruppe passasjerer blitt oppmerksomme på silhuetten hans mot den maleriske kveldshimmelen. De diskuterte heftig og pekte i hans retning. Det var en gjeng kunstsamlere. Han så nemlig til forveksling ut som et kunstverk som lenge hadde vært forsvunnet. Var han et fatamorgana i det skiftende kveldslyset eller en attrapp? Kunstsamlerne var i villrede.

 

Ikonoklasten, som var helt uvitende om det oppstyret han vakte, så drømmende ned i menneskemengden på kaia, og der, ut av en drosje, steg Angela, men hun var ikke alene. En lastebil kom kjørende og stoppet like foran drosjen og sperret utsikten. Hvem var det hun kom sammen med? «Jo visst, det er flagellanten», sa ikonoklasten til seg selv. Han lukket straks døren inn til drømmene. Han merket ikke at døren ikke gikk helt igjen, men ble stående på gløtt. Hva pokker gjør den idiotiske figuren her, tenkte han.

 

Angela speidet etter ikonoklasten, men fikk i stedet øye på en haug med skrot. Da skrothaugen plutselig vinket til henne kunne hun gjenkjenne ham i hans ufrivillige parafrase over Hugo Balls kubistiske kostyme. Det var andre gang i løpet av samme ettermiddag han hadde tatt form av et kjent kunstverk. Jo mer han kjempet imot billedkunsten, desto mer tok den bolig i ham, konstaterte hun hoderystende.

 

Der nede på kaia så ikonoklasten den nihalete katten som skrekkslagent flyktet gjennom menneskemengden fra en gledestrålende flagellant. Han måtte trekke på smilebåndet. Idet landgangen ble trukket opp, så han Angela hoppe om bord, lynrask i håtten. I samme øyeblikk oppdaget han en gruppe mennesker som nærmet seg ham på en faretruende måte. Disse minuttene med selvforglemmelse og svermeriske drømmerier hadde han ikke tid til. Han måtte straks finne en utvei. En rosa lysstrime ytterst i synsfeltet gjorde ham oppmerksom på at drømmenes dør fortsatt sto på klem. Han stavret fram i det stive, kubistiske antrekket av lerretsflak, og fikk så vidt presset skosnuten inn mellom dør og dørkarm. «Angela, skynd deg hit!» ropte han desperat mens gruppen av kunstsamlere rykket stadig nærmere ham. En av dem holdt en gedigen sommerfuglhåv høyt hevet. Det var ingen tvil om hvem den var tenkt for.

 

Angela hørte ikonoklastens skingrende rop om hjelp og forsto at her måtte hun handle raskt. Hun løp fram til ham for å hjelpe ham av med det upraktiske antrekket, men ble stoppet av at den enorme sommerfuglhåven ble trukket ned over dem. Hun så fortvilet inn i ikonoklastens ikke mindre fortvilete ansikt og hvisket oppriktig: «Beklager at jeg har viklet deg inn i denne elendige virkningshistorien.»

 

«Det er ingen grunn til å beklage», svarte ikonoklasten og kjente hvordan Angelas nærvær fikk hans desperasjon til å fordunste og samtidig pirret den hans mannlige forfengelighet. «Det er jeg som må beklage at jeg har viklet meg inn i dette ubeleilige antrekket.»
«Du ser strålende ut», sa Angela.
«Synes du virkelig?» glapp det mistenksomt ut fra ikonoklasten. «Jeg synes så tydelig du kom hit sammen med flagellanten?»
Ikke før han hadde uttalt ordene, så sto en strålende opplagt flagellant med en noe mer misfornøyd katt foran dem. «Vi kan visst alle trenge en angstfordriver», sa katten og tok seg til baklomma for å fiske frem lerka han alltid gikk med, og fortsatte: «Det skal mer enn en nihalet katt til for å piske opp situasjonen ytterligere.»

 

Angela kastet et skrått blikk på lommelerka hvis innhold katten lot gurgle ned gjennom halsen sin. Den var dekorert med en miniatyrkopi av Holbeins mystiske maleri Ambassadørene. I Angelas synsvinkel framsto anamorfosen som hadde gjort maleriet så berømt, helt perfekt. Mens de to ambassadørene i dobbeltportrettet var fordreid til det ugjenkjennelige, svevet den lille hodeskallen foran deres føtter som en fullkommen, tredimensjonal gjengivelse. Hun voktet seg vel for å gjøre ikonoklasten oppmerksom på den ørlille kunstskatten. Han hadde hatt nok kunstopplevelser å stri med i løpet av ettermiddagen og kvelden. I stedet begynte hun å fundere på om «Ambassadørene» kunne by på en redning. Hun så spørrende på katten som nikket til svar. Den hadde for lengst klekket ut samme plan.

 

De sto ennå fanget under håven. Ved nærmere ettersyn så kunstsamlerne at fangsten bare var en sørgelig kopi av et legendarisk kunstverk. Dessuten var det i full oppløsning. En av dem hadde fulgt blikkvekslingen mellom Angela og katten og ble voldsomt opprømt da han så hva lommelerka var dekorert med. Den der skulle vi ha kvarta, tenkte han, og sendte øyeblikkelig beskjeden videre med megetsigende blunking til de andre kunstsamlerne. De løftet håven for å slå til på nytt.

 

«Stopp en hal!» pep noen oppe fra broen. De så forbløffet opp og fikk øye på en bebrillet figur med et lurvete gråhvitt hår. Det var selveste Dag Solstad, forfatteren. «Dere må huske på at tidsånden i seg selv er en mektig kraft som er svært ensidig i sin smak, og som derfor har en tendens til å oppvurdere ting som tilfredsstiller nåtidas dominerende nåtidsfølelse på bekostning av verk som faller utenfor den. Hør nøye etter nå.» Kjendisforfatteren trakk fram sin roman 16.07.41 fra innerlomma og doserte videre med sin karakteristiske knirkende stemme: «Dette gjør at mange verk, av høy kvalitet, blir oversett, fordi de enten kommer for sent, eller for tidlig, noe som ofte er ett og det samme, fordi den bok som kommer for tidlig, og som jo finnes når dens tid kommer, nesten aldri vil bli oppdaget når dens tid kommer, dens skjebne var å komme for tidlig; uansett om dens tid nå er inne, så er det likevel for sent.»

 

For en mesterlig avledningsmanøver, tenkte Angela da hun så den nihalete katten opptre med sine ligne-på-Dag-Solstad-kunster. Kunstsamlerne var derimot ikke i stand til å skille mellom original og kopi. De så sitt snitt til å kapre både det de trodde var et originalt kunstverk og en original forfatter i en og samme fangst. Uten å nøle tok de kollektivt sats og hoppet opp på broa i et veldig sprang. Før Dag Solstad-katten rakk å reagere, var den fanget i håven. «Det er ånd mot makt, og denne får dere ikke», pep katten. Han kastet lerka ut gjennom en lang rift i håven og sendte samtidig kunstsamlerne et av sine ondeste smil. Nede på dekket sto Angela og tok imot lerka.

 

Flagellanten fant situasjonen bisarr, da han var tvunget til å innse at hans høyt elskede pisk var blitt omformet til en kunstkonspirerende kattepus med ni haler. Hadde virkelig ingen av de tilstedeværende innsikt nok til å oppdage at det egentlig dreide seg om en pisk med ni «haler», opprinnelig brukt til straffing av sjøfolk, derav uttrykket «Matrosen fikk katt»? Han snappet til seg håven med den sprellende katten og gikk for å finne en matros. Han trengte ikke å gå særlig langt, for der på hekken, i silhuett mot den skumrende himmelen, sto en drømmende matros og sang for seg selv:

 

I was so much in love
So I couldn´t move
Then she made a sweet little cough
I couldn´t do anything but bough
I wanted her to come
But instead she went home
She gave me her bubbly laughter
And told me, “have you forgot I´m
your dear youngest daughter?”

 

Det var noe som skurret, tenkte flagellanten. Melodien var vakker nok og matrosens stemme var det heller ikke noe å utsette på. Forvirringens uro flakket i ham, som et nordlys i vinternatten. Kunne det være et gammelt øyerim? Det rørte seg i håven, og opp fra den lød et mummel. Matrosen snudde seg, overrasket over å høre Dag Solstads karakteristiske røst.

 

«Et typisk øyerim», gnislet det. «Et fortreffelig eksempel på mine tanker om kvalitet.»
«Ja, det rimer når man ser det på papiret, men når det uttales, så er uttalen veldig forskjellig», kvitterte matrosen.
«Nettopp, og dette har gjort at de ikke har hatt særlig høy status blant rimene; de har sågar blitt kalt for papirrim», kom det videre fra håven.
«En gang i tiden kan de ha vært formfullendte og velklingende rim, men uttalen av ordene har endret seg så mye i tidens løp at det ikke lenger rimer», fortsatte matrosen.
«Det som var storslått i dag, kan være glemt i morgen, og omvendt. Tidene skifter, og med dem oppfatningen av hva som er kvalitet. Foreldelse er også et problem, det som skinte av ånd for 100 år siden, er nå ånd innestengt i en forgangen tid, og skinner ikke lenger, men er like fjernt fra den tiden det ble skapt i», lød det videre fra Solstad-katten.

 

Samtidig sto Angela og ikonoklasten på akterdekket med den verkstunge lerka. De var omringet av kunstsamlerne, som hadde havnet i en opprørt diskusjon om det er kunsten som etterligner livet eller omvendt. Angela kunne ikke annet enn å koste på seg det lille Mona Lisa-aktige smilet sitt, noe som nødvendigvis vekket motsetningsfylte følelser i ikonoklasten. «Her har vi en oddsbombe!» hvisket hun triumferende og vugget forsiktig på lerka. «Hvem som blir den heldige, får lerka vise oss.» Hun satte seg på huk og ga lerka en kraftig spinn. Den legendariske selskapsleken «flasketuten peker på» var i gang. Diskusjonen om det kunstetterlignende livet stilnet. Samtlige sto nå måpende og så på hvordan lerka spant og spant. Etter 20 minutter spant lerka fortsatt uten tegn til å ville saktne farten. Angela begynte å bli utålmodig. «Det er visst ikke så lett for lerka å peke ut vinneren når kandidatene er så jevnbyrdige», sa hun i et forsøk på å berolige både seg selv og de øvrige.

 

Nå så farten ut til å øke ytterligere og det gikk et gisp gjennom forsamlingen da hodeskallen fra det berømte maleriet Ambassadørene, som lerka var dekorert med, løsnet, og anamorfosen, som hadde gjort maleriet så berømt, fremsto perfekt gjengitt i sin tredimensjonale form. Lerka fortsatte å spinne og sentrifugalkraften fikk hodeskallen til å rotere. Forbløffet ble de stående og stirre da den spant oppover og oppover, mens den fortsatte å vokse i omfang. Ikonoklasten mistet et øyeblikk balansen der han sto med nakken bøyd kraftig bakover. Da han forsøkte å gjenvinne balansen, kom han borti den stadig spinnende lerka som omsider stanset sin vanvittige rotasjon og hodeskallen kom dalende ned. Ingen greide å ta blikket fra den før de hørte et klask, et stønn og et høylytt «Au!» Ikonoklasten hadde gått rett i dørken. Han holdt seg på pannen og jamret. Angela ilte ham til unnsetning og ble mildt sagt forbauset da hun så at hodeskallen hadde svidd seg fast på hans vakre panne. «Å kjære…», var det eneste hun klarte å si. Ikonoklasten, som på sin side speilet seg i Angelas skjønne øyne, så straks hva som hadde skjedd. «Å nei og nei», ynket han seg. «Hvordan skal det nå bli mulig å målbære mine ideer, hvem vil tro på meg nå?»

«Her ligger jeg, bildehateren, nede for telling med en av kunsthistoriens mest gåtefulle hodeskaller svidd inn i pannen.»
«Jeg får slike merkelige auspisier», svarte Angela. Brennmerket i pannen til ikonoklasten tok til å gløde. Det svartnet for ham.
Men for en gangs skyld svartnet det ikke helt uten nyanser. For sitt indre øye kunne han skimte en strek som løp langs en vegg. Streken var inndelt litt som en linjal, men etter tallene å dømme kunne det ikke være snakk om annet enn en tidslinje. Da hans indre øye hadde vent seg bedre til mørket, oppdaget han at han var i en slags tunnel med lerretsaktig overflate. Vegger, tak og gulv var dekket av bilder som viste ansikter, landskaper og stilleben. Han innså med ett at han befant seg inni kunsthistorien og begynte å løpe mot en lysstrime han håpet kunne være en nødutgang. Brått kom han til seg selv igjen. Han grep Angela om håndleddet og hveste: «Vi må iverksette et fluktforsøk!»

 

Himmelen hang mørk og skytung over dem. Ut fra dødningehodet spredte det seg et merkelig lys med en uforklarlig glans. Den ellers så handlekraftige Angela satt fortumlet på båtdekket og stirret hypnotisert på lyset som pulserte fra ikonoklastens panne. «Fluktforsøk», mumlet hun og så utover det endeløse havet som omringet dem. Lyset hadde lammet flere enn Angela, men nå virket det som om kunstsamlerne var i ferd med å våkne fra lammelsen; og der kom sannelig flagellanten også, blikket var sløret av lykksalighet og ryggen opprevet og blodig. Fra den høyre hånden dinglet den nihalete katten, nokså medtatt, men langt fra resignert.

 

«Jeg har en idé», sa Angela som hadde funnet tilbake til sitt snarrådige selv. «Hva om vi lokker denne overflødige gjengen her inn i kunsthistorien og så stikker vi av gjennom drømmenes dør? De blir historie og vi…» Her brøt ikonoklasten henne av.
«Forsåvidt en plausibel idé, men det er vel bare drømmenes dør som står åpen her? Eller har jeg misforstått noe?»
Angela rettet pekefingeren mot det lysende punktet på pannen hans.
Dette kunne han selvsagt ikke unngå å legge merke til. Og da det gikk opp for ham hva utfallet av en slik plan ville være, fikk øynene hans et uttrykk av dyrisk panikk.
«Nei!» vrælte han. «Det ville jo bety en ren djevelinndrivelse! Jeg nekter! Det er ikke lov! Det er jo du og jeg som skulle rømme gjennom drømmenes dør. Ikke du og Dag Solstad-katten.» Han kastet seg om Angelas ankler og strigråt. «Buhu! Jeg vil ikke være igjen her alene med en masse kunstsamlere inne i pannen min!»
«Såså», trøstet katten ham, tok Angela målrettet under armen og geleidet henne i retning av drømmenes dør. «Du kan ikke få med deg alt her i livet, vet du!»

 

«Ah, du ditt avfeldige katteskinn! Så du tror ikke jeg vet hva du egentlig har i sinne? Angela, du må høre på meg, noen må høre på meg!» bønnfalt ikonoklasten. Nå grep selveste forfatteren inn i historien, noe hun sjelden gjorde, men nå hadde skikkelsene hun hadde skapt begynt å ta seg vel mye til rette. «Dette er slett ikke min plan», sa hun. Katten stirret misbilligende på denne nye karakteren som så ubeleilig hadde blandet seg inn, nå, etter at han hadde brakt seg selv og Angela fram til målstreken, der kunsten og den evige nytelse ventet. Mens de alle sto og glante mistroisk på hverandre, løsnet den sagnomsuste hodeskallen fra ikonoklastens panne og for som en virvelvind over hele båtdekket før den brått løste seg opp og forsvant. Tilbake var bare havet og en nynnende matros.

Ordliste