«Den daglige kampen for å overleve, eller la lucha, som vi kaller det, opptar mesteparten av den våkne tiden vår. Hver morgen må vi gjenskape oss selv,
ut fra hvilke grunnleggende forutsetninger som finnes. Er det vann eller strøm, får vi transport til jobben, finner vi noe å spise? Er skolene åpne?»

Jeg kommer slentrende ned gata, fordypet i egne tanker. Han sitter der, nesten midt i veien, holdningen er avslappet, men han følger oppmerksomt med på hva som skjer. Når jeg nærmer meg, flytter han blikket og betrakter meg. Jeg hilser på ham og sier at jeg har gått hele dagen og er sliten i beina.

– Er det greit at jeg setter meg ned på fortauskanten et øyeblikk?

– Ja, jøss, ikke no’problem. Gata her er for alle.

– Jeg ser det. Jeg elsker å gå rundt i disse gatene. Lytte til snakket, kommunikasjonen på kryss og tvers. Hjemme har jeg sjelden tid til å vandre rundt gatelangs. Her derimot er det nesten det eneste jeg gjør, og det ser ikke ut til at jeg er alene om det, for gatene er fulle av mennesker hele dagen. Hugo løfter hodet, legger det litt på skakke og ser på meg med et spørrende uttrykk som om det er noe jeg har glemt, – og ja, selvfølgelig, hunder, i gatene finnes det også en mengde hunder.

– Det er sant. Her bruker de fleste, både mennesker og hunder, mye tid på å vandre gatelangs, men mest sannsynlig av helt andre grunner enn dine.

– Jeg har begynt å forstå at mange av dem som fyller gatene, kanskje de fleste, er på utkikk etter noe, etter mat, kanskje reservedeler til noe som er gått i stykker, eller også for å få nyheter om hva som rører seg i nabolaget. Muligens har det kommet en ny lov det er viktig å kjenne til. Han ser anerkjennende på meg og sier:

– Du har tydeligvis hørt litt av hvert i løpet av dagen.

– Ja, takket være deg og andre som deg har jeg fått vite saker og ting jeg, på mine tidligere reiser hit, aldri har vært i nærheten av å få vite. Som turist beveger jeg meg stort sett bare på overflaten, og uansett hvor glade folk her er i å snakke, snakker de helst ikke om hvorfor situasjonen er så skakkjørt som den er. Enten det er av frykt eller avmakt, jeg vet ikke.

– Jeg tror du har helt rett. De fleste vil helst bare glemme, finne sin egen fluktvei, om det er i festen, i religionen, i musikken eller i noe helt annet. Glemme samfunnet. For hvorfor bry seg med å snakke om det man uansett ikke kan gjøre noe med? Ingen av våre ønsker om forandring blir likevel lyttet til.

– Måten dere er tvunget til å leve på, må tappe dere for energi?

-Hm, ja, du kan tenke deg selv. Den daglige kampen for å overleve eller la lucha, som vi kaller det, opptar mesteparten av den våkne tiden vår. Hver morgen må man gjenskape seg selv på nytt ut ifra hvilke grunnleggende forutsetninger som finnes. Om du vil, kan jeg fortelle deg hvordan en helt vanlig dag kan fortone seg?

-Ja, det vil jeg gjerne høre.

Hugo flytter seg inn på fortauet der han finner en skyggefull plass og legger seg godt til rette. Jeg følger etter og setter meg på et trappetrinn i nærheten.

– Forestill deg at du våkner om morgenen og vil sette over kaffe, men oppdager at det ikke finnes vann i kranene. Det betyr blant annet at du ikke får tatt en dusj eller slått ned etter deg i do. Du går til bakeren for å kjøpe brød til frokost. Der er køen endeløs. Det har vært strømstans i løpet av natten, derfor er ikke brødene ferdig stekt ennå. Men du får høre at det er mulig å kjøpe yoghurt på svartebørsen.

Du har ikke smakt det på flere måneder og vurderer å bytte brødkø med yoghurtkø. Det kan være risikabelt og viser seg også å være et feiltrinn, for den siste flasken med yoghurt ble solgt like før du kom. Magen din er utålmodig etter å få noe å jobbe med. På vei tilbake til brødkøen kommer du over en mann som selger bananer fra en tralle, og bestemmer deg heldigvis for å kjøpe noen. For når du kommer tilbake til brødkøen, er den oppløst, og de er allerede utsolgt for brød.

Du er på vei hjem, svett og varm. Allerede tidlig på morgenen begynner heten å bli plagsom. Du vil skifte før du skal på jobb, men det er fortsatt ikke vann i kranene. Derimot finnes det en skvett vann i bøtta du har satt under aircondition-anlegget for å samle opp verdifulle dråper til nettopp slike anledninger. Det er i det minste nok til å vaske hendene og skylle ansiktet.

Du går ut for å ta bussen til jobben. Køen er spredt utover et større område der det finnes skygge, og du spør hvem som er den sist ankomne i køen slik at du finner riktig plass. Det er bak en eldre dame med en liten hund i en trillebag, som hun forteller at hun skal til veterinæren med. Den er plaget med en infeksjon, og hun håper at det finnes medisiner.

Du vet at du er altfor sent ute til jobben, men du vet også at kollegaene dine vet at det er slik. Flere enn deg vil ha problemer med å komme tidsnok til oppsatt arbeidstid. Gatene er nesten frie for trafikk. Det har lenge vært rasjonering av bensin. Etter å ha ventet en stund, og sett at køen bare vokser, kommer det en buss der armer og bein tyter ut av de åpne vinduene. Den er så full at den ikke en gang stopper på holdeplassen. Et par busser som er like fulle passerer, og du lurer på om det i det hele tatt lar seg gjøre å komme på jobb i dag. Da du er nær ved å gi opp, kommer det en buss som stopper. Den er stappfull. Du må klemme deg inn mellom den levende massen av kropper, av armer, bein og ulike lukter. På den tiden det tar å komme seg til jobben, har du blitt grundig klemt og massert av en mengde fremmede kropper som er like svette som din.

På jobben din er det ingen som reagerer på at du kommer et par timer for sent. Dessuten har strømstansen gjort at PC -ene ikke virker. Stemningen er sløv, du får ikke utført noe av arbeidet ditt, og bestemmer deg for heller å gå ut og se om du kan finne såpe til å vaske klær med. Noen kollegaer har fortalt at det skal finnes et sted bare noen kvartaler unna som selger såpepulver, og de selger det til en gunstig pris.

Du har nesten glemt hvor varmt det er ute og vil helst snu og gå inn igjen, men du tenker at det er lenge siden det har vært såpe å få tak i noe sted, derfor du kan ikke la sjansen gå fra deg. Du går langsomt på skyggesiden av gaten. Det er ikke mange mennesker ute midt på dagen på grunn av heten. Når du kommer til den oppgitte adressen, får du vite at hun som selger vaskepulveret har hatt oversvømmelse i leiligheten sin og har måttet flytte salget av vaskepulveret til en slektning. Du får oppgitt en ny adresse. Det er et godt stykke unna, men du kan ikke snu nå.

Du frykter at det ikke vil være noe vaskepulver igjen når du kommer fram, eller at adressen du har fått oppgitt er feil, slik at turen har vært forgjeves, men du kommer til riktig sted, du kommer inn i huset, inn i skyggen, og får sette deg ned. Du ber om å få et glass vann som du begjærlig drikker i en stor slurk og håper at vannet er kokt. Ikke alle koker vannet, og det er lett å få amøbeinfeksjoner.

Nå kjenner du at du knapt har spist eller drukket på hele dagen. Damen henter vaskepulveret, som du til din glede ser er av god kvalitet; det vil gjøre tøyet rent, men prisen er nesten doblet i forhold til den du fikk oppgitt og du vet at dette vil gå hardt utover budsjettet ditt, men å snu nå, uten såpe, er også en vanskelig avgjørelse å ta. Du spør hvorfor prisen er blitt så høy, og damen forklarer at hun måtte leie transport for å flytte såpepulveret, og at bensinprisene er nesten femdoblet den siste tiden. Dessuten må hun betale litt til slektningen sin for å lagre vaskepulveret hos ham. Du sier du forstår, men spør om hun ikke likevel kan redusere prisen litt. Hun gir deg en litt bedre pris og du går lettet ut med den dyrebare såpen i veska.

Tilbake på jobben viser det seg at problemet med PC -ene fortsatt ikke er løst og at de fleste har gått hjem, eller er som deg, ute i ulike nødvendige ærender. Det er ingen grunn for deg til å bli. Sulten gnager, og du går ut igjen for å finne mat. Du stiller deg i kø for å vente på bussen, men det kommer ingen busser, verken fulle eller tomme, så du begynner å gå. Det er langt å gå helt hjem, og det er usedvanlig varmt. Det er nå du kjenner at du lenge har trengt å kjøpe nye sko, men det er fortsatt en urealistisk utgift.

På supermarkedet stiller du deg i kø for å kjøpe kjøtt. Det finnes faktisk kjøtt i dag, og du tenker at du vil unne deg et stykke, men da det er din tur, får du høre at kjøttet som ligger der så fristende i disken, er reservert for noen andre. Det er allerede flere som står og diskuterer urimeligheten i dette, men du orker ikke å delta. Du sparer på kreftene. Du har lært hvilke kamper du prioriterer å ta. I stedet tar du med deg en pakke kjøttdeig fra frysedisken som knapt inneholder kjøtt, men er en blanding av kjøttavfall og soya. Kattene dine spiser det, du lar det være.

Du går videre til markedet der du kjøper løk, hvitløk og grønn paprika, slik at du kan smaksette de svarte bønnene du har hjemme. Du trenger olje å steke i, men det har ikke vært å få tak i på en stund. Du går innom en nabo og hører om de har litt olje å låne bort. Motvillig gir hun deg en liten kopp. Hun spør om du gikk forbi huset til Señor Ramos på vei hjem, og du svarer nei, hvordan det? Det glitrer litt ondskapsfullt i naboens øye når hun forteller at det hele dagen har samlet seg en gruppe mennesker som har skjelt ut datteren hans fordi de mener at hun konspirerer med amerikansk etterretning. Du vet, hun er kunstner og har åpenbart vært for direkte i sin kritikk. Nå frykter faren for at datteren er nødt til å forlate landet.

Hugo ser at jeg ikke forstår hva det er snakk om og forklarer at dette er en såkalt acto de repugnancia – en avskyhandling. Dette er noe myndighetene bruker for å gjøre livet så ubehagelig for folk at de til slutt velger å emigrere. Det er gjerne CDR – komiteen for forsvaret av revolusjonen – der du bor, som organiserer en slik aksjon. Det innebærer at en gjeng med frivillige stiller seg opp utenfor hjemmet ditt og slynger høylytt ut den verste dritten de kan komme på om deg og familien din, noe som kan pågå, av og til døgnet rundt, i dagevis, litt avhengig av nidkjærheten til de frivillige og graden av alvor i kritikken vedkommende person har kommet med.

Du kjenner at kreftene begynner å ta slutt, at du ikke har spist noe solid hele dagen, takker naboen for oljen og går hjem. Der oppdager du at det fortsatt ikke er vann i kranene og at du ikke har nok vann til verken å koke ris eller bønner i. Det betyr at du må ta med deg to bøtter og gå til nærmeste vannpost et par kvartaler unna. Der pleier det å være vann. Når det begynner å mørkne bærer du to fulle bøtter med vann opp den lange trappen til leiligheten din. Først gir du kattene mat, og du undrer deg over at de faktisk spiser den gråbleke, klissete massen. Deretter lager du mat til deg selv. Ris og sorte bønner, som du topper med et stekt egg og noen skiver av en tomat.

Når du har spist, varmer du opp resten av vannet og får vasket bort all svetten og støvet fra kroppen før du fornøyd setter deg til rette og ringer til datteren din. Hun reiste fra Cuba for et år siden. Det er dagens høydepunkt å høre den kjære stemmen hennes, men da hun snakker for ivrig om hjemlengsel, advarer du henne på det sterkeste om å finne på noe så dumt som å komme tilbake. Det finnes ingenting her. Du må ikke glemme hvordan det var! Mens dere snakker, går strømmen. Der ser du!

Med en nattetemperatur på nesten 30 grader og høy luftfuktighet kan du se fram til en varm natt uten særlig mye søvn, og gleden ved å være nyvasket ble kortvarig.

Det blir stille; Hugo har ikke forandret kroppsstilling siden han startet å fortelle. Nå reiser han seg, strekker seg grundig og rister kraftig på hele kroppen som om det var mulig å riste av seg den sørgelige historien. Jeg er stum og vet ikke hva jeg skal si. Jeg har et behov for å skrike høyt, men sier:

– Jeg forstår godt at det er mange som velger å ikke snakke om den politiske situasjonen i landet, men heller velger ulike fluktruter for å beskytte sin mentale helse for i det hele tatt å overleve under slike omstendigheter.

– Du må ikke tro at denne livssituasjonen bare gjelder for en liten gruppe, fattige eller marginaliserte mennesker, fortsetter Hugo. – Den gjelder stort sett de fleste innbyggerne på Cuba, om man jobber i det offentlige, eller har sin egen private forretning, arbeider i landbruket eller i kulturlivet. Om du er lege eller frisør, så handler hverdagene stort sett om «la lucha.»

– Men tenk på alle de menneskelige ressursene som går til grunne, sier jeg, på all kreativiteten som hindres i å utfolde seg! Det er en smart strategi av myndighetene å holde hele folket opptatt med livsnødvendige gjøremål om de ønsker å kontrollere befolkningen og holde på makten, men for å utvikle et velfungerende samfunn må det være fatalt?

Det rykker til i Hugos blanke pels, og blikket blir mørkt. Han sier:

– Det viktige med et velfungerende samfunn er at alle blir oppfordret til å bidra, og at alle stemmer blir hørt. Her har vi i stedet et ineffektivt og dysfunksjonelt system som effektivt knebler de som har andre meninger enn myndighetene.

Det er mye uro i gatene, og jeg tenker at det bare er et spørsmål om tid før noe skjer. Denne øya har lange tradisjoner for voldelige omveltninger. Mange av oss, her i gatene, synes det er merkelig at de som sitter med makten ikke lærer av historien.

Jeg takker Hugo for samtalen, og sier at jeg er glad for at han og alle hans like, har en slik fortreffelig luktesans. At de med sine fine snuter ikke bare gjenkjenner et vell av ulike luktnyanser, men at de også har en særegen snute for å snuse opp systemsvikt og urettferdighet. Det er synd at ikke flere fanger opp hva de sier.