Hunder i Havanna

About This Project

Firbeinte flanører i revolusjonens ruiner

Nok en gang slentrer jeg planløst rundt, gatelangs i Havanna, denne forunderlige byen som aldri slutter å berøre eller overraske meg. Det er tidlig om morgenen og en svak vind trekker fortsatt et friskt pust av havlukt med seg inn i de tørre, støvete gatene.

 

Av erfaring forsøker jeg å ikke ha noen planer, for det eneste som er sikkert, er at dagen vil bli noe helt annet enn det jeg har forestilt meg. Den vil by på samtaler med mennesker jeg aldri hadde drømt om å møte, jeg vil kjenne meg som en idiot fordi jeg vil si og gjøre ting som viser at jeg forstår lite av det som skjer omkring meg, jeg vil ta en buss til feil sted uansett hvor tydelig jeg forsøker å være når jeg spør om veien, mens noe jeg for lengst hadde gitt opp å tro at jeg skulle finne, helt sikkert vil dukke opp, og da spørs det hva jeg gjør.

 

Til tross for at kubanere flest har lett for å snakke, kan de bli ganske tause eller kryptiske når det kommer til politiske spørsmål. Å snakke om politikk er alltid kontroversielt. Noen tyr til et talende tegnspråk, andre holder seg til den offisielle versjonen, eller unngår emnet helt. Jeg skal skrive om ulikhet og lurer på hvordan jeg skal finne ut mer om de åpenbart økende forskjellene i et land der de i mer en et halvt århundrede har hatt betydelige ambisjoner om å avskaffe dem?

 

Løsningen kommer på en uventet og overraskende måte. Mens jeg går rundt og øver opp mine ferdigheter i å ikke legge planer, dukker det opp en hund. Byen er full av hjemløse hunder så det er ikke noe merkelig. Det merkelige er at den snakker til meg og at jeg forstår hva den sier.

hund_portrett_dante

Dante, Vedado

– Mmm, kjenn den lukten, inntagende!

 

Det eneste jeg kjenner er den alltid tilstedeværende lukten av diesel, til tross for at gatene er så godt som bilfrie.
Så fortsetter han som om han leser tankene mine,

 

– Nei, jeg lever ikke på gata, men jeg liker meg veldig godt her ute. Gjennom luktene som hele tiden virvles opp får jeg snusen i det meste som skjer, og ikke minst nyter jeg lukten av de forføreriske tispene som streifer så elegant forbi. Da jeg var yngre elsket jeg å lunte rundt i de ulike bydelene og suge inn alle de forskjellige duftene.

 

Han sukker sorgmildt og hviler haken mot potene. Nå er det eneste jeg ønsker å ligge i ro, og sanse de ørsmå nyansene i de velkjente luktene. Oppmuntret av dette forsøker jeg meg på et spørsmål. Byen ser ut som en scene fra en film, en postapokalyptisk pastell, bygninger raser sammen og alt blir liggende, søppel blir ikke tømt, men ligger og råtner i store hauger på gatehjørner og hindrer framkommeligheten. Det er mangel på alt fra matvarer og medisiner, til reservedeler, bygningsmaterialer og maskiner. Infrastrukturen forvitrer. Vann, strøm, veier og transportsystem har blitt mangelfullt vedlikeholdt i 60 år. Hva tenker du om revolusjonen? Har den lykkes i å utjevne forskjeller? Det tar litt tid før han alvorlig svarer.

 

– Tja, limet som har holdt det hele sammen; tanken om at alle skal ha det like bra, eller at fattigdommen skal være jevnt fordelt, som vi har pleid å si, er ikke lenger til stede. De få dinosaurene fra revolusjonen som fortsatt sitter med makten, nærmer seg 90 år og holder kortene angstbitersk til brystet. Om kort tid vil det skje en endring, men til hva? Vi som lever tett på gata kjenner at noe dirrer, en intens lukt av ukontrollerbar misnøye sprer seg. Ettertenksomt retter han seg opp og skutter seg, tydelig preget av bekymringer før han fortsetter: mens myndighetene bygger nye hoteller til turistene, raser hele boligblokker sammen fordi de ikke vedlikeholdes. Her om dagen døde tre små jenter da en balkong løsnet fra fasaden og falt ned på fortauet der de lekte. Mange har ikke lenger tilgang til rent vann, og er avhengige av å få pumpet opp vann fra tankbiler. Kolera en sykdom som har vært utryddet i mer enn hundre år har kommet tilbake igjen. I lange perioder er vi uten strøm og den blir skrudd av og på helt uten varsel.

 

I snart 60 år har vi levd med den kvelende tyngden av en allvitende regjering som ser og hører alt. På refleks vinkler han ørene i ulike retninger og lytter årvåkent før han fortsetter. Noe av årsaken til at vi har holdt ut den systematiske umyndiggjøringen og frihetsberøvelsen var at alle fikk noe tilbake i form av sosial trygghet. Det offentlige helsevesenet og et velutviklet utdanningssystem bidro i vesentlig grad til å utjevne økonomiske skiller.

 

Men etter den økonomiske krisen på 90-tallet forsvant legene og lærerne til hjelpeoppdrag i utlandet. De ble brukt i en politisk byttehandel, der staten fikk matvarer, medisin og drivstoff tilbake. Det finnes ikke lenger deler til å vedlikeholde utstyr på sykehusene, og offisielt er det slutt på mange medisiner, men det er utrolig hva man kan trylle fram om man kan putte litt ekstra penger i lommen til legen. Oppgitt siger han ned på albuene og legger den ene poten i kors over den andre og forteller videre.

 

Det er lenge siden det var de best kvalifiserte elevene som kom inn på skolene. Foreldre med ambisjoner for sine barn, og penger, betaler lærere for privatundervisning – et fristende tilbud når de ikke greier å leve av den lave lønna de får fra staten. Skolesystemet tappes for sine beste krefter, og forskjellene øker. Jeg ser elever som sitter alene på skolen, gjerne foran en TV-skjerm med musikkvideoer, uten lærere, fordi lærerne må gjøre andre jobber for å overleve. Det virker som om staten ikke lenger har kontroll, eller snarere: at den ikke bryr seg.

 

Min informant får det travelt med å avslutte samtalen, for et stykke nedi gata kommer en vakker, velformet tispe. I motsetning til meg, har han kjent lukta lenge før hun kom til syne. Solen har steget på himmelen, og med den kjenner jeg hvordan lukten av søppel fortrenger den friske luften fra havet. Jeg sier takk for samtalen og tar farvel.

hund_portrett_feliz

Feliz, San Rafael

Overveldet over frispråkligheten, forbløffet over at den kom fra en hund og tankefull etter alt jeg hadde fått høre, rusler jeg langsomt videre. Jeg passerer en blomsterselger og den overraskende behagelige duften av blomster får meg et øyeblikk til å stanse opp, samtidig hører jeg en stemme som sier:

 

– Psst! Hei!

 

– Hei! svarer jeg og tenker at jeg åpenbart har knukket en kode, for nå snakker hundene direkte til meg og jeg forstår hva de sier. – Klar for en prat?

 

– Alltid!

 

– Bor du her?

 

– Mnja. Flytter litt rundt til forskjellige damebekjentskaper, bor delvis her og delvis på gata. Jeg tåler ikke å være innestengt i hus med tobeinte lenge av gangen. Det er altfor mange motstridende lukter der, om du forstår hva jeg mener? Han snurper sammen hele ansiktet i en megetsigende grimase.

Interessant at du spør om ulikheter, forresten. Det er mye som er ujevnt fordelt. Skjønnhet for eksempel. Se bare på meg, ikke alle som har vært like heldige? Han myser med øynene mens han poserer honningsøtt. – Oops, det der var visst useriøst!
Var det revolusjonen du sa? Jeg bryr meg ikke så mye om den. For hva er vitsen, liksom? Vi blir uansett ikke hørt. Vi som ble født på 90-tallet har ikke sett noe av det positive revolusjonen førte med seg. Vi sitter fast i et system vi ikke har fått være med på å skape, har få drømmer om framtiden og mangler enhver mulighet til å delta i planleggingen av den.

De privilegerte, de som enten tjener penger på jobben, har mulighet til å kjøpe og selge varer de ikke har fått tak i på lovlig vis eller har familie i utlandet som sender penger, de kan drømme, de kan planlegge. Det kan ikke vi som delvis bor på gata. Vi blir improvisasjonskunstnere og har en velutviklet teft for å gripe de mulighetene som til enhver tid byr seg. Så det er øyeblikket vi må gripe, sier nå jeg! Han smiler og ser lur ut.

 

– Vet du forresten hvilken plan som aldri slår feil?

 

Siden det planløse er noe jeg for øyeblikket, går og øver meg på, svarer jeg: – Kanskje å ikke ha noen plan i det hele tatt?

 

– Ja ikke sant! For uten en plan er det jo ingenting som kan gå galt. Blir du med på bar?

 

Men før jeg rekker å svare har han latt seg distrahere av noe helt annet.

 

– Men se på den tispa der, en skikkelig deilig mango! Oioioi, for en herlig måte å bevege seg på, og hvilke dufter. Hmm… Det kribler i hele meg! Vi får ta en øl en annen dag. Jeg må smi nå, mens jernet er varmt. Ha det!

hund_portrett_dinamita

Dinamita, Malojagaten

Jeg går forbi digre hauger med sammenraste bygninger og ymse avfall. Solen har tatt godt tak, og til tross for den gjennomtrengende stanken av søppel, er jeg opplivet av de gode samtalene. Jeg kjenner meg såpass ovenpå at jeg stopper den første og beste hunden jeg kommer forbi og stiller spørsmålet om revolusjonen har lykkes i sine forehavender. Det er ei tispe. Er spent på å høre noe fra et kvinneperspektiv.

 

– Jeg ler! Hahaha! Til helvete med revolusjonen! Fuck den! Pass deg eller så biter jeg deg! Hva faen er vitsen med å komme hit og stille slike latterlige spørsmål! Hva vet du?

 

En dyp og vedvarende knurring sammen med et aggresivt kroppsspråk får meg nesten til å oppgi mitt forehavende, men jeg overvinner frykten og svarer:

 

– Nei…, det er vel akkurat derfor jeg spør, fordi jeg ikke vet.

 

– Så drit i det da, å spørre! Hva bryr det deg? Du kan bare trekke kredittkortet ditt, kjøpe det du trenger og så stikke til helvete vekk herfra. Fatter du egentlig hvor provoserende det er å stille slike spørsmål? HÆ?

 

– Oi, ta det litt rolig, da! Det var ikke meningen å fornærme deg.

 

Hun legger ørene flatt inntil hodet, sperrer opp øynene og fortsetter med en illevarslende knurring:

 

– Se deg rundt da! Hva ser du? Hva hører du? Hva lukter du? Du kjenner vel lukta av søppel og fattigdom eller har du mista alle sanser? Ser du de folka der borte? Med strittende nakkehår vender hun snuten mot det nærmeste gatehjørnet.

 

Der på den andre siden av gaten, står og sitter det en gruppe mennesker, noen prater, andre ser dypt ned i mobilen mens de fleste står i egne tanker og ser ut som de venter på noe. På et bulkete, rustent skilt som henger på skakke over et hull i veggen er det malt et ord: «Hay»

 

– Ja, de! Vet du hva det er?

 

– Nei, sier jeg usikkert, men jeg ser det står skrevet «Det finnes» på skiltet over luka, og har lyst å legge til at det var jammen filosofisk, men ut i fra stemningen tenker jeg at det er best å la det være.

 

– Nettopp, det er noe som finnes akkurat der, nå. Det er en kø. De venter på å få tak i olje. Er de heldige finnes det olje her på mandager. Hun demper den aggressive og truende holdningen en smule så fortsetter hun: Har du ikke hørt uttrykket Que hay, eller Hva finnes? Ingen sier lenger: «Hvordan går det?», for alle vet at det ikke går spesielt bra, og da er det bare et provoserende og meningsløst spørsmål. Når vi møtes sier vi heller «Hva finnes?» for det er jo det som opptar oss nesten hele den våkne tiden av døgnet. Vi står i køer for hver eneste lille ting vi trenger. Ser du en kø er det bare å stille seg opp og starte ventingen. Som regel er det en belønning i enden i form av noe spiselig eller noe praktisk. Noen forsøker å stå i flere køer samtidig fordi vi har et nokså sofistikert køsystem her.

 

– Å, ja?

 

Jeg hører et snev av stolthet. Hun retter ørene optimistisk mot meg og forteller ivrig,

 

– OK, det funker slik: Når du kommer et sted der mange er samlet og du vet at det er et sted der de selger et eller annet, en vare eller en tjeneste, spør du «Hvem er den siste i køen?». Når du får vite det, spør du om hvem de står bak, slik at du vet hvem du skal stå bak om de som står foran deg forsvinner fra køen. Når noen har stilt seg bak deg, og noen bak dem igjen, kan du egentlig gå ut av køen og finne en annen kø som forhåpentligvis er litt kortere, slik at du kan få utrettet to ting på en dag. Dette er selvsagt en sjanse å ta, fordi du kan risikere at det går tomt i den køen du har stilt deg i, og når du kommer tilbake til den første så har de passert din plass og du må stille deg opp på nytt igjen, og risikere at det er tomt der også før du kommer fram. Men for oss hunder er ikke dette spesielt aktuelt.

 

– Nei vel, men kanskje dere kunne utnytte det til deres fordel? Tilby dere å stå i kø for noen som vil forsøke å stå i en annen kø?

 

– Ja, kult, vi kan være køavløsere og kanskje motta et og annet kjøttbein som takk for tjenesten?

 

– En forretningsidé muligens?

 

Hun ser muntert på meg og med en mer avslappet kroppsholdning svarer hun:

 

– Å, ja! Jeg starter allerede i morgen. Takk for den!

 

– Å, det var så lite!

 

Mens jeg rusler videre i de varme gatene tenker jeg på noe Fidel Castro en gang sa om at Cuba hadde verdens høyest utdannete prostituerte. Jeg kan tilføye at de også har de smarteste hundene og de mest pratsomme, men det siste er ingen overraskelse for de er tross alt kubanske.

hund_portrett_cuba

Cuba, Nasjonalteateret

Han ligger i den varme ettermiddagssolen og døser når jeg kommer forbi. Han ser sliten og herjet ut, og jeg vet ikke om jeg vil forstyrre ham, men han løfter hodet, neseborene vibrerer lett, som om han suger meg inn i sitt rikholdige luktregister for å finne ut om det er trygt å bli liggende eller ikke. Han blir liggende og han er våken så jeg tar sjansen på å stille ham noen spørsmål. Våger ikke å spørre om han har noe hjem, så jeg starter med revolusjonen. Hva tenker han om den?

 

– Ouff, ja, den ja. For et ork. Noe var jo bra med den en gang, men nå… hmm, nei, den har de fleste mistet troen på. Nå forsøker vi å overleve alle de feilslåtte konsekvensene av den. Det er et markspist samfunn, søppel flyter overalt, noe jeg ikke burde klage på, som lever av det folk kaster, men stanken er ofte uutholdelig, siden det sjelden blir tømt. Jeg spiser ikke råtten mat. Hva tror du? Foraktfullt rynker han på snuten.

Dette systemet kan minne om en dysfunksjonell familie styrt med jernhånd av en dominerende far. Barna som ville gjøre opprør har enten rømt på de underligste farkoster over havet, noen er regelrett satt i husarrest eller i fengsel andre befinner seg innesperret på psykiatriske institusjoner.

Jeg er gammel, og husker faktisk hvordan det var før alt ble endret. Den gangen var det et samfunn med forskjeller så store at det er vanskelig å forestille seg det, og for veldig mange var det et beinhardt liv. Stiv og med store anstrengelser skifter han stilling. Jeg var med i starten av revolusjonen. Vi var unge, vi brant og glødet for å skape et nytt og mer rettferdig samfunn, noe jeg mener at vi til en viss grad greide.

Senere oppstod en nådeløs kamp om makten og mange av oss ble gitt munnkurv. Fordi vi hadde meninger som ikke ble akseptert av dem som fikk gjennomslagskraft mistet vi jobb- og karrieremuligheter. De færreste av oss kom noensinne tilbake i normale liv. Vi mistet vår framtid. Det rykker kraftig til i den matte pelsen og jeg blir oppmerksom på at den er full av sår og arr.

Under spesialperioden på 90-tallet, han lukker øynene og det tar litt tid før han nølende fortsetter, ble det stadig færre av oss og kattene forsvant helt fra gatene. Det var mindre mat til alle og vi var de første som merket det. Mange ble gatehunder på denne tiden. Ble du syk var det ingen som hadde penger til veterinær så da ble mange kastet brutalt ut. Kattene ble rett og slett brukt som mat, om de ikke greide å rømme i tide da.

De snakket om likhet for revolusjonen. Tja, slik ble det ikke. Se på meg, har stort sett levd ute på gata siden den gangen, nå sover jeg på trappa til Nasjonalteateret. Ikke så verst her, greie folk, lar meg stort sett i fred. Jeg er heldig og lider ingen nød, slik mange jeg møter gjør.

 

Han ser sliten ut, hodet synker ned mellom labbene. Jeg legger merke til noen små rykninger rundt snuten, så løfter han hodet igjen, strekker forsiktig på halsen, lukker øynene som for å konsentrere all oppmerksomhet i snuten. En uniformert vakt kommer og legger fra seg noen matrester, han åpner øynene. Vi ser på hverandre og uten et ord ønsker jeg ham et godt måltid.

 

Under min utforskning av å føre en mer planløs tilværelse har jeg uventet, men tydelig, åpnet opp for en særdeles interessant form for kommunikasjon. I gatene myldrer det av mennesker og overalt streifer hunder fritt omkring. De beveger seg ubesværet mellom alle menneskene og bilene og observerer mer enn de fleste. Å få dem i tale har vært en berikende opplevelse og endelig forstår jeg litt mer av dette kaotiske samfunnet.

hund_portrett_pedra_02

Pedra, Rayo

Oppstemt spaserer jeg videre og det tar ikke lang tid før jeg kommer i kontakt med Pedra, en dalmatiner og den første jeg har møtt som bor i et hus.

 

– Hva jeg synes om revolusjonen? Hun senker ørene og sender meg et sørgmodig blikk. Jeg kunne sagt mye om den, men jeg vil heller fortelle deg en historie som jeg synes beskriver situasjonen i dette landet veldig godt. Jeg har hørt den av en som pleier å komme på besøk her i huset og som jobber på et statlig snekkerverksted, ja, du vet, det finnes egentlig ikke andre typer her.

 

Sjefen på verkstedet får en dag inn en møbelplate og forsyner seg med halvparten til seg selv, nestlederen som vet dette får lov til å ta halvparten av den resterende halvparten, men så finner hans nærmeste underordnete ut av dette og må derfor få halvparten av halvparten av platen som er tilbake og slik fortsetter det til alle på verkstedet har fått sitt og det kun er en forsvinnende liten del igjen av den opprinnelige platen som kan brukes til statlig produksjon. De ansatte kan derimot lage ting som de enten kan selge eller bytte med andre som for eksempel jobber på et lager for matvarer eller med en tjeneste fra en  som sitter i styret for en utdanningsinstitusjon. Slik er det skapt et nettverk for bytte og salg av varer og tjenester som ikke er underlagt statlig kontroll og som gjør at folk faktisk kan greie å overleve.

 

– Men alt dette er illegal virksomhet?

 

Hun legger hodet på skakke og ser på meg med mild overbærenhet. Vi lever i et samfunn der ingen kan overleve om de er hundre prosent lovlydige, alle må begå handlinger som ligger i gråsoner, slik har det økonomiske systemet utviklet seg under det 60 år lange kommunistiske regimet. Et utall innfløkte lover har skapt et samfunn der angiveri lever i beste velgående og tilliten mellom naboer, familie og kollegaer er tynnslitt. En av årsakene til at dette fungerer på et vis er at alle har noe på alle, ingen vil gå fri. Hun reiser på nakken og snuser dypt inn lukten fra en forbipasserende hund, før hun fortsetter.

 

– I flere tiår har det for eksempel eksistert en lov, loven om farlig oppførsel, den sier at myndighetene kan straffe en person på mistanke om hva denne personen kan komme til å begå av kriminelle handlinger i fremtiden. Du tror meg ikke, sier hun og rynker lett på snuten da hun ser mitt vantro uttrykk. Joda, i loven står det også at man kan straffes om man bryter normene for sosialistisk moral. Det er en lov som kan brukes mot alle som staten ønsker å kvitte seg med. Amnesty, FN og andre organisasjoner har påpekt overfor vår regjering at loven bryter med menneskerettighetene. Hun strekker potene framfor seg og kommer med dette uttrykket som jeg stadig hører, det går igjen som et refreng, uansett hvem man snakker med: «Det er ikke lett.»

 

– Hva slags straff kan man få?

 

– Loven sier at en fremtidig kriminell, kan straffes fra 1-4 år med såkalt omskolering i spesialiserte institusjoner for arbeid eller studier, en særegen måte å beskrive et fengsel på. Hun slipper ut et kort, foraktfullt bjeff. Utallige mennesker, mange av dem ungdommer som kanskje ikke har gjort annet enn ikke å være ydmyke nok når de har blitt stanset av politiet og blitt bedt om å vise legitimasjon i en av de mange kontrollene som utføres, blir dømt på bakgrunn av denne loven og blir ofte sittende i årevis i fengsel, der de stadig får forlenget straff kanskje begrunnet med dårlig oppførsel eller at de bryter med normene for sosialistisk moral. Dette er et himmelropende urimelig system som har ødelagt livet til mange unge mennesker og tatt fra dem deres fremtidshåp. Hun blir bratt i nakken og klør seg hissig bak øret med den ene bakpoten. Jeg beklager at jeg har gjort henne opprørt, men hun svarer at det var godt å slippe ut litt av trykket og fint om jeg formidler det videre.

 

På en medtatt kafé setter jeg meg i skyggen av et tre. Det er usedvanlig hett. En stor gulbrun hund med sammensatt stamtavle kommer inn like etter meg. Den går rett bort og finner en skyggefull flekk under en pergola der den legger seg på en bit av en pappeske. Munnen er åpen og tungen henger halvveis ut, den peser kraftig.

 

En ulastelig antrukket kelner kommer for å ta min bestilling. Jeg bestiller en kaffe, han ser medfølende på meg og sier at de dessverre ikke har strøm i dag så de kan ikke lage kaffe. Da tar jeg gjerne en flaske vann. Tydelig oppmuntret, spør han om jeg vil ha med eller uten kullsyre og jeg svarer, gjerne med. Beklager men vi har bare vann uten kullsyre. Da tar jeg det svarer jeg og undrer meg over hvorfor han spør. Vil du ha en liten eller en stor flaske fortsetter han, jeg tar en liten takk. Han kommer tilbake og setter en stor flaske vann på bordet og med et svakt smil trekker han på skuldrene og må bare medgi at det eneste de har i dag er store flasker. På et sted der alle er prisgitt det som til enhver tid finnes har kelneren på sitt mest elegante vis gitt meg en følelse av å ha valgfrihet. Jeg åpner flasken og titter bort på hunden. Før den lar hodet synke ned mot potene  blunker den til meg og sier: «Det er ikke lett.»

 

Jeg blunker tilbake og sier farvel til den serviceinnstilte kelneren som virkelig gjør det beste ut av en umulig arbeidssituasjon og begir meg på nytt ut i de skitne og støyende gatene ivrig etter å få høre mer. Heten er mindre trykkende og sammen med en svak havbris blir lukten av søppel mindre påtrengende. Det varme ettermiddagslyset visker ut noe av det skrikende forfallet og får byens pastellfargede bygningsfasader til å gløde.

Publisert

Torggata Blad

Årstall

Nr. 1, 2020

Sjanger

Intervju, foto

Category

prosjekter, tekster