– en tilstelning om musikk, dans, fest, fellesskap og politikk på Cuba

Med utgangspunkt i musikksjangeren kubansk rumba utforsker tilstelningen sammenhenger mellom musikk, dans, festkultur, improvisasjon, sosiale forhold og politikk på Cuba.

Gjennom ulike formidlingsformer som foto, video, intervjuer, samtale, konsert og dans, og der publikum blir invitert til å delta, forsøker tilstelningen å gripe noen av paradoksene på en øy i ruiner etter 60 år med handelsblokade og den myteomspunne kubanske revolusjonen.

Samtidig er tilstelningen en undersøkelse av ulike kunstneriske praksiser og ser nærmere på hvordan improvisasjon kan være et humanistisk prosjekt.

I «Kjøtere i revolusjonens ruiner» deler et knippe gatehunder fra Havanna sine betraktninger om hvordan leve livet, eller bare overleve i et diktatur, om makt og avmakt, om kunst og politikk, om musikk, fest og beinhard virkelighet. I en tid der demokratiet er truet fra mange kanter, gir de kubanske hundene oss et unikt innblikk i livet i et autoritært samfunn sett fra bakkeplan og viser oss hva vi risikerer å miste.

Kulturelle uttrykk og politikk er tett vevet sammen på Cuba, et land med stor materiell fattigdom, og kulturell overflod. Jeg undersøker i hvilken grad demokratiske impulser kan komme til uttrykk i den kubanske musikk- og festkulturen og hvordan en estetisk og ekstatisk erfaring som musikk systematisk brukes av de kubanske myndighetene for å fremme en revolusjonær ideologi, samtidig som musikken og festen også er et sted for nytelse, overskridelse og et gledefylt smutthull fra dagliglivets mangler, frustrasjoner og overgrep.

I prosjektet undersøker jeg hvordan improvisasjon, i utvidet forstand, som et humanistisk prosjekt, basert på praktiske ferdigheter, dyp kunnskap, refleksjon og solidaritet kan være med på å legge forholdene til rette for dialog. Videre ser jeg nærmere på ulike ytringsformer som intervjuet, samtalen, konserten, danseklassen og festen, og hva deltagelse kan bety i kunstneriske og sosiale praksiser.

Samtaler med et knippe gatehunder i Havanna

Mens jeg nok en gang slentrer planløst rundt, gatelangs i Havanna, denne forunderlige byen som aldri slutter å berøre eller overraske meg, fikk jeg en forespørsel om jeg ville utføre et oppdrag for et tidsskrift. Jeg skulle skrive en tekst om ulikhet på Cuba, og lurte umiddelbart på hvordan jeg skulle finne ut mer om de åpenbart økende forskjellene i et land der de i mer enn et halvt århundre hadde hatt betydelige ambisjoner om å avskaffe dem.

Til tross for at kubanere flest har lett for å snakke, kan de bli ganske tause eller kryptiske når det kommer til kontroversielle politiske spørsmål. Noen tyr til et talende tegnspråk, andre holder seg til den offisielle versjonen, eller unngår emnet helt.

Løsningen kom på en uventet og overraskende måte. Mens jeg streifet rundt, gatelangs på måfå, ensom og trist til mote og grublet over hvordan jeg skulle få noen i tale, dukket det opp en hund som så like trist og ensom ut som meg selv. Byen er full av hjemløse hunder så det er ikke noe merkelig. Det merkelige var at den snakket til meg og at jeg med en gang forstod hva den sa.

I dagene som fulgte foldet det seg ut en helt ny verden. Hundene snakket, og de hadde mye på hjertet. Tett som de lever på oss mennesker kunne de fortelle om litt av hvert og de ytret seg særdeles frimodig. Som en av dem sa: «Hvem vil vel tro deg når du forteller at hunder kan snakke?» Det fikk meg til å tenke på en av Fidel Castros mange berømte uttalelser om at Cuba hadde de best utdannete prostituerte, mon tro han visste hvor smarte de kubanske gatehundene er?

Kubansk Rumba

Kubansk rumba, som ikke må forveksles med salong-rumba, er en usedvanlig rik og mangfoldig kulturell og musikalsk uttrykksform, som via rytmer, sang og dans legemliggjør kubansk historie. Den har alltid vært et vitalt folkelig uttrykk og med assosiasjoner til tidligere tiders kollektive fester og trekk av det karnevaleske, er den blitt brukt som opposisjon mot ulike former for undertrykking fra kolonialismens slaveri til moderne former for marginalisering.

Da slaveriet ble avskaffet i 1886 ble mer enn en kvart million slaver til frie mennesker over natten. Musikkformen oppstod i solarene, trange boligkompleks, blant frigitte slaver og fattige hvite i Havanna på 1850-tallet. Den er et resultat av møtet mellom den spanske flamencoen og polyrytmiske tradisjoner fra ulike afrikanske kulturer, som Yoroba, Kongo, Bantú og Carabali. Rumba, som betyr fest, kjennetegnes blant annet for sitt sofistikerte samspill mellom publikum og musikere og er i dag en sentral del av mange kubaneres liv. Rumba er en inkluderende, mangestemt og antihierarkisk kunstform og sosial praksis, et sted mellom teater, poesi, musikk og dans, preget av en utstrakt grad av improvisasjon. Særegne rytmiske elementer fra rumba kan man finne igjen i all kubansk musikk. Rumba har ofte stått i skyggen av mer slagbare musikkformer som salsa og latin jazz. I 2016 ble den inkludert på UNESCOS verdensarvliste.

Rumba består av en rikt sammensatt rytmisk struktur, flerstemt sang mellom en solosanger og kor, og ikke minst dans. Dansen som følger rumbaen er en pardans, uten den tradisjonelle omfavnelsen, der kvinnen og mannen danser ved siden av hverandre i intens kommunikasjon, nesten uten berøring. I rumbaen finnes hovedsakelig tre ulike danseformer: Yambù er en langsom rytme hvor det handler om eldre menneskers forelskelse, Guaguancò er et stilisert og direkte uttrykk for flirt og humoristisk forplantningslek, Colombia er en rask variant som tradisjonelt har vært forbeholdt menn og er en slags brunstoppvisning, ofte utført med kniver, flasker og andre effekter. I dag kan man stadig se flere kvinner bevege seg inn på mennenes domene til høylydt forargelse og protester fra noen, til stor glede og entusiasme fra andre.

Med revolusjonen i 1959 og opprettelsen av Conjunto Folklórico Nacíonal, et nasjonalt senter for folkloristisk musikk og dans, ble rumba valgt til å være et nasjonalt symbol fordi den uttrykte den kubanske kulturens afrikanske røtter samtidig som den representerte de fattige arbeidernes kultur. Rumba ble, sammen med afrokubanske rytmer og danseformer, inkludert som en del av den nye nasjonsbyggingen, der drømmen var å skape et ikke-rasistisk, klasseløst og kulturorientert samfunn.

Selv om rumba er en høyt verdsatt danse- og musikkform og populær blant både unge og gamle fortsetter den, til tross for myndighetenes bestrebelser, å være en musikalsk sjanger og danseform først og fremst for fargede og marginaliserte kubanere. Full av motsetninger og kontraster, reflekterer rumba det mangefasetterte dagliglivet på Cuba. Rumba er en lystbetont livsstrategi, et kreativt opprør og en aktiv form for motstand mot undertrykking.