«Kulturelle uttrykk og politikk er tett vevet sammen på Cuba. Revolusjonen hadde stor støtte i befolkningen i starten, og musikk ble systematisk brukt for å skape en felles kulturell identitet i oppbyggingen av en selvstendig nasjon. De ville lage et nytt Cuba, og frigjøre seg fra arven etter den gamle kolonimakten Spania og pseudokolonimakten USA.»

De ligger og døser på en trapp i varmen. De ser tydelig herjet ut, begge to, så jeg vil ikke vekke dem. Forsiktig lister jeg meg forbi, men de har for lengst fanget opp lukten min og løfter oppmerksomt på hodet. De sier ikke noe, bare stirrer på meg med inntrengende blikk. Situasjonen er en smule anspent. Jeg vil helst gå videre. Men så hører jeg han som ligger på det øverste trinnet si i en tone som om han helst vil kjeppjage meg:

– Hva faen vil du?
– Jeg var på vei forbi, dere sov så godt. Jeg ville ikke vekke dere, men dere våknet visst likevel.
– Vekke oss, hva mener du? Denne gangen er det hunden som ligger på asfalten nedenfor den andre som spør, det er en tispe.

– Jeg forteller om mine vandringer i Havannas gater og alle spørsmålene jeg har ønsket å få svar på. Til tross for at de fleste jeg møter er pratsomme og vennlige, er mange redde for å snakke åpent om visse tema, og jeg blir ofte møtt med avvæpnende kommentarer, eller med en talende gest, som at de trekker seg i et imaginært skjegg. I dag åpnet det seg derimot en helt ny mulighet, for plutselig merket jeg at hundene begynte å snakke til meg, og jeg forstod hva de sa.

– Nå ser de rart på meg, begge to, og jeg frykter at jeg har mistet evnen til å få kontakt. Kanskje det er riktig likevel, som redaktøren min sier, at samtalene med hundene bare er noe jeg forestiller meg, at reisen har vært en påkjenning, og at det å ikke ha noen å snakke med har fått meg til å tro på sansebedrag. Men så hører jeg at hunden på øverste trinn sier:

– Hva er det du vil vite? Nå løfter han på ørene i en imøtekommende gest.

– Lettet over at kontakten ikke bare var en innbilning, og at skepsisen deres mest sannsynlig skyldtes at de akkurat hadde våknet, røper jeg noen av mine observasjoner. Jeg ser et samfunn preget av stor materiell fattigdom, men med en synlig kulturell overflod. Det er en kontrast som overrasker meg, og jeg lurer på hvordan det har blitt sånn. Hvilken betydning har musikk, kunst og kultur hatt i revolusjonsprosjektet?

Etter en lang og uttrykksfull gjesp sier Lenon:

L: Jeg tror disse kontrastene overrasker mange. Kulturelle uttrykk og politikk er tett vevet sammen på Cuba. Du må huske at revolusjonen hadde stor støtte i befolkningen i starten, og musikk ble systematisk brukt for å skape en felles kulturell identitet i oppbyggingen av en selvstendig nasjon. De ville lage et nytt Cuba og frigjøre seg fra arven etter den gamle kolonimakten Spania, og pseudokolonimakten USA.

Sentralt i dette prosjektet var likhet. Derfor la de blant annet vekt på å styrke den kubanske kulturens afrikanske røtter og inkludere deler av befolkningen som både kulturelt og økonomisk hadde vært marginalisert tidligere. Det ble satset stort på oppbygging av utdanningsinstitusjoner for kunst og musikk, og over hele landet ble det bygget nye bibliotek og kulturhus, Casa de Cultura.
Tispa som ligger på asfalten og har presentert seg som Pelusa, nikker bekreftende, vender snuten mot meg og fortsetter:

P: Tanken bak dette var Che Guevaras idé om å skape Det nye mennesket. Det nye mennesket skulle være et menneske som ikke ble drevet av  egoisme, men som satte samfunnets behov foran individets. Det var en drøm, et idealistisk prosjekt. Utdanning og dannelse var viktige veier for å nå dette målet, og moralske heller enn materielle verdier skulle være drivkraften.

L: Tja, vi ser jo hvordan det har gått med både idealismen og statens bruk av begrepet moral, eller snarere misbruk av begrepet, kan vi kanskje si!

– Cuba er kjent overalt i verden for nivået på utdanningssystemet og helsevesenet, men mindre kjent er suksesshistorien om et velutviklet kunst- og kulturliv, som har gitt muligheter til utallige musikere og kunstnere. Tilgang til utdanning og deltakelse i kulturlivet har blitt jevnere fordelt og sørget for at musikk og kunst har fått en meget høy status. Hvor mange vet for eksempel at Cuba er et av landene i verden som bruker størst andel av sitt BNP på kunst og kultur?

P: Det er det nok de færreste som vet. Dessverre har denne suksesshistorien en bakside, for det ble ganske tidlig tydelig at det nye mennesket ikke hadde frihet til å bruke sine nyervervede kunnskaper eller dannelse til å uttrykke seg som de ville. Tenk bare på Castros berømte tale, Ord til de intellektuelle; den ble holdt allerede i 1961.

L: Huff, ja, det er sant. Det er den som er kjent for slagordet: «Innenfor Revolusjonen, alt; mot Revolusjonen, intet».

P: Dette ble premisset som skulle styre kulturpolitikken, men likevel var kulturlivet mer åpent på 60-tallet enn det ble etter hvert. Det var optimisme og stor revolusjonær kreativitet i de første årene etter revolusjonen. Venstreradikale kunstnere, intellektuelle og forfattere kom reisende fra hele verden, særlig fra nabolandene i Latin-Amerika og fra Europa for å delta i disse samtalene om hva revolusjonær kultur kunne være. Ikke bare var det nye mennesket en storslagen mulighet, man tenkte at dette kunne være begynnelsen på en helt ny verdensorden, styrt etter andre prinsipper enn kapitalismens.

L: Det var på denne tiden vi fikk status som et revolusjonært forbilde for mange land i verden, noe jeg mener har gjort oss til fanger av andres drømmer og forestillinger. Mytene om oss er mange og utbredte. Av og til tenker jeg at de fungerer som kvikksand. Om vi ønsker å frigjøre oss fra dem, synker vi bare dypere ned. Klager vi over manglende ytringsfrihet, peker tilhengere av revolusjonen på gratis helsevesen og utdanning og sier at vi er heldige som har langt mindre fattigdom og kriminalitet enn andre land i regionen.

– Lenon blir taus, ørene legger seg flatt mot hodet, og med et anstrengt uttrykk fortsetter han: Etter en skrekkens periode, kalt El quinquenio gris, de fem grå årene, fra 1968-73, som var preget av sensur og et kompromissløst kulturbyråkrati, har det gått i bølger mellom oppmykning og tilstramming i kulturpolitikken. Men det har aldri vært snakk om reell frihet til å si det vi vil. Vi lever med en overhengende frykt for konsekvensene om vi sier noe myndighetene ikke anerkjenner, og har fått selvsensur inn med DNA’et vårt.

– Fornemmelsen av kvikksand under potene og påminnelsen om utallige hindringer får det til å rykke illevarslende i pelsen til Lenon. Han synker sammen og sier tydelig resignert – «No es facil», det er ikke lett. Jeg kjenner meg ansvarlig for å få dem opp på fastere grunn, men hvor skal man finne optimisme i en situasjon som har vært fastlåst i mange tiår? Jeg spør om opprøret som fant sted i juli 2021, ga ikke det et håp om forandring?

P: Opprøret 11.7. ble drevet fram av raseri og fortvilelse, og for et øyeblikk mistet vi den lammende frykten, men konsekvensene var nådeløse. Myndighetene gikk hardt til verks. Mer enn tusen ble arrestert, og mange fikk livslange dommer.

– Jeg fornemmer at dette er ubehagelig å snakke om, men det virker som de gjerne vil fortsette, så jeg spør: – Hva var egentlig bakgrunnen for opptøyene?

L: Det startet i 2018, da den relativt nye regjeringen med Diaz Canel i spissen ønsket å innføre dekret 349. Denne loven sier at alle kunstnere formelt må godkjennes av staten. Det samme må enhver konsert, utstilling eller andre typer arrangement, også de som finner sted i private hjem. Om man ikke godkjennes, vil det være ulovlig å vise sine arbeider eller framføre musikk.

Som mange av lovene våre, er også denne loven full av juridiske smutthull og åpner for flertydige tolkninger.

P: Det snedige med lovteksten er at hver gang de henviser til den, viser de til det som står med stor og tydelig skrift. Der står det stort sett ting som alle kan stille seg bak. At loven er ment å hindre rasistiske, voldelige eller pornografiske uttrykk, men leser man videre i teksten, oppdager man det som står med mindre skrift, og som det aldri blir henvist til, nemlig; Loven skal hindre det som er skadelig for «nasjonens etiske og kulturelle verdier» og for «menneskelig verdighet». Disse vage formuleringene er nyttige for å forhindre eller begrense ytringer som er kritiske til offisiell politikk.

P: Når regjeringen forsvarer anklagene om sensur, benekter den at loven er et angrep på kunstnerisk frihet. Snarere, som de så vakkert uttrykker det; innføres loven for å styrke den allmenne, sosialistiske moral og er et forsøk på å bremse det de kaller vulgaritet, dårlig smak, middelmådighet og lavkulturell innflytelse. Enkelte musikalske retninger som hip-hop og reggaeton har siden 2011 vært utsatt for ekskludering og blir av en viss kulturell elite ansett som usømmelige.

L: Ja, loven skal visst beskytte de godkjente kunstnerne fra å stå i fare for å få sin kunst devaluert som følge av smitteeffekten fra den vulgære kunsten og de ikke-statlig utdannete kunstnerne.

– Dette høres ut som en utilbørlig sammenblanding. Man tenker altså at man gjennom å innføre en lov kan forby dårlig smak og dårlig kvalitet? Hvem skal avgjøre – og ut ifra hvilke kriterier – om et arbeid er i tråd med myndighetenes oppfatning av kunstnerisk kvalitet?

P: Det skal visstnok regjeringsoppnevnte byråkrater gjøre. Såkalte tilsyns- eller veiledningsinspektører vil være fortolkere av det bevisst vage språket i loven og bestemme hvilke kunstnere som kan godkjennes eller ikke. De vil ha myndighet til å stenge en utstilling eller avlyse en konsert, med umiddelbar virkning, om vedkommende mener at disse arrangementene ikke holder den standarden regjeringen har bestemt eller at innholdet er «umoralsk». Kunstnere og artister som ikke etterlever lovens bestemmelser, risikerer å få bøter, utstyret sitt konfiskert eller fengselsstraff.

– Oi, begrunnelser som behovet for å beskytte «sosialistisk moral» og «menneskelig verdighet» høres tvilsomt ut og må være en alvorlig trussel for alle uavhengige kunstnere, artister og aktivister.

P: Jovisst, det vil være en katastrofe for hele den alternative kulturen generelt. Myndighetene vil bruke den til å sensurere kunstneriske uttrykk som ikke passer inn i den kubanske statens politiske prosjekt og er utvilsomt ideologisk fundert.
– Hvem var det som stod bak opptøyene?

P: I årevis har uavhengige artister, kunstnere, rappere, poeter, kunstkritikere, akademikere, ja, egentlig folk med alle slags bakgrunner, og som blant annet er knyttet til bevegelsene San Isidro, 27N og Arcipélago, organisert fredelige demonstrasjoner mot regjeringens motstand mot grunnleggende menneskerettigheter og for kunstnerisk uavhengighet. I 2020 brøt politiet seg uten forvarsel inn i hjemmet til rapperen Denis Solís. Under denne aksjonen kom han til å kalle en politibetjent for en «kylling i uniform».

– Haha, dere tuller med meg. Fikk han fengselsstraff for dette?

L: Ja, det er vanskelig å tro, ikke sant? Han ble dømt til åtte måneder i fengsel for å utøve forakt mot en offentlig tjenestemann! I november 2020 innledet en gruppe aktivister med tilknytning til San Isidro-bevegelsen en sultestreik for å presse myndighetene til å slippe ham fri. Med korona-pandemien og smittetiltak som begrunnelse, brøt politiet, forkledd som leger, seg inn i leiligheten til de sultestreikende og arresterte alle deltakerne.

P: Denne hendelsen, sammen med trusselen om innføring av dekret 349, dannet noe av grunnlaget for de massive protestene som brøt ut over hele landet 11. juli 2021. Opprøret fikk stor oppmerksomhet internasjonalt, blant annet gjennom spredningen av sangen «Fedrelandet og livet», Patria y Vida, som gjenbruker den kubanske regjeringens gamle slagord «Fedrelandet eller døden», Patria o Muerte. Sangen kritiserer undertrykkelsen i landet og ble forbudt å spille på Cuba.

Samtidig engasjerte myndighetene statsgodkjente musikere til å lage en motsang, Patria o Muerte por la Vida, Fedrelandet eller døden for livet.
– Virkelig. Det høres nesten for fantastisk ut til å være sant, men jeg tviler ikke. Hvordan var den statsgodkjente sangen, holdt den høy kvalitet?

På uttrykket i ansiktene til Lenon og Pelusa forstår jeg at sangen ikke holdt mål.

L: Det var en elendig og klisjepreget sang som var begynnelsen på en lang musikalsk krig, mellom sanger laget av regimetro musikere på den ene siden, der enkelte sikkert har kjent seg tvunget til å produsere musikk på bestilling, og av de som er kritiske til systemet på den andre.

Flere av de sentrale personene bak opprøret, samt hundrevis av andre deltakere og sympatisører, har enten fått lange fengselsstraffer eller er tvunget i eksil. Kunstnerne ble beskyldt for å gå til angrep på revolusjonen og blir framstilt som forrædere, og at hele opprøret var iscenesatt fra USA. Det er den samme gamle melodien.