Scene 1, Marias hall, morgen

Igjen befant jeg meg på en reise, eller snarere en flukt. Jeg var på flukt fra meg selv og alene i en ugjenkjennelig verden som jeg i full fart viklet meg stadig dypere inn i. Jeg søkte etter noe ubestemmelig, noe annet, noe jeg ikke kunne beskrive. Både i Marias hus, der jeg var leietager, og utenfor møtte jeg en virkelighet så ubegripelig ulik min egen, at jeg helt manglet språk og begrepsapparat for å tolke den.

For å begrense inntrykksmengden holdt jeg meg i begynnelsen stort sett inne i Marias hus. Jeg kunne bare noen enkle fraser av språket, slett ikke nok til å uttrykke en brøkdel av det jeg ville for å forstå. Jeg hadde ingen å dele alle inntrykkene med. Jeg var både naiv, og samtidig en dypt skeptisk optimist som led av et forståelsesvanvidd karakteristisk for den verden jeg hadde forlatt.

Mine motiver for reisen var delvis uklare for meg. Jeg var drevet av nysgjerrighet, og et sterkt behov for å slå hull på noe. Kan hende drømte jeg om å bli en annen? Jeg forestilte meg at jeg gjennom å utsette meg for store påkjenninger, ved å oppsøke en ekstrem og kraftfull virkelighet, ville slå små sprekker i det gamle som satt fast som en rustning omkring kroppen.

Å utsette meg for reisen med all den ustabilitet den medfører og dermed muligheter for forandring var mer risikabelt enn jeg hadde forestilt meg. Jeg ville forandring, håpet på forandring, men tenk om reisen overveldet meg på en slik måte at jeg mistet taket i den jeg var før jeg la ut på reisen. Hvem ville jeg da være når jeg kom tilbake? Ville jeg etter en reise være like fremmed for det tidligere kjente som det fremmede var fremmed før det ble kjent? Ville jeg i det hele tatt finne veien tilbake?

Jeg ville leve ettertrykkelig, det fysiske  og sanselige livet som presset på de tykke murveggene i Marias hus og som lente seg tungt mot den massive ytterdøra hennes, jeg ville børste av meg alt støvet fra alle fortellingene om hvem jeg burde være, feie bort de andres styrende blikk og styre selv. Jeg ville bli kvinne i eget hus akkurat som Maria.

Men jeg var altfor redd, hodet ville ha kontroll, kroppen ville slippe den. Jeg ønsket å hive meg ut i alt det uforståelige og kaotiske uten å vite hvor det ville ende, det var det jeg egentlig drømte om, men til det var jeg altfor veloppdragen og altfor styrt av mitt eget behov for kontroll.

Så langt hadde hodet hatt full styring over kroppen. Kroppen var noe brysomt som stort sett bare var i veien. Alt som var fint og betydningsfullt i min virkelighet kom fra hodet, i hodet bodde de høyest skattede egenskapene sånne som; fornuften, viljen og selvbeherskelse. Det var prydelige greier. Alt med kroppen derimot var bare pinlig.