Igjen befant jeg meg på en reise, eller snarere en flukt. Jeg var på flukt fra meg selv og alene i en ugjenkjennelig verden som jeg i full fart viklet meg stadig dypere inn i. Jeg søkte etter noe ubestemmelig, noe annet, noe jeg ikke kunne beskrive. Både i Marias hus, der jeg var leietager, og utenfor møtte jeg en virkelighet så ubegripelig ulik min egen, at jeg helt manglet språk og begrepsapparat for å tolke den.
For å begrense inntrykksmengden holdt jeg meg i begynnelsen stort sett inne i Marias hus. Jeg kunne bare noen enkle fraser av språket, slett ikke nok til å uttrykke en brøkdel av det jeg ville for å forstå. Jeg hadde ingen å dele alle inntrykkene med. Jeg var både naiv, og samtidig en dypt skeptisk optimist som led av et forståelsesvanvidd karakteristisk for den verden jeg hadde forlatt.
Mine motiver for reisen var delvis uklare for meg. Jeg var drevet av nysgjerrighet, og et sterkt behov for å slå hull på noe. Kan hende drømte jeg om å bli en annen? Jeg forestilte meg at jeg gjennom å utsette meg for store påkjenninger, ved å oppsøke en ekstrem og kraftfull virkelighet, ville slå små sprekker i det gamle som satt fast som en rustning omkring kroppen.
Å utsette meg for reisen med all den ustabilitet den medfører og dermed muligheter for forandring var mer risikabelt enn jeg hadde forestilt meg. Jeg ville forandring, håpet på forandring, men tenk om reisen overveldet meg på en slik måte at jeg mistet taket i den jeg var før jeg la ut på reisen. Hvem ville jeg da være når jeg kom tilbake? Ville jeg etter en reise være like fremmed for det tidligere kjente som det fremmede var fremmed før det ble kjent? Ville jeg i det hele tatt finne veien tilbake?