Scene 8, Marias spisestue. Kinderegg-religionen.

Jeg var omringet av livsintensitet. Den var nærværende i hver eneste bevegelse, i hvert eneste smil, og det var smil overalt og ikke bare smil, men gapskratt på alle kanter. Hva var det de fant så ustyrtelig morsomt at de stadig vekk spanderte på seg en real latter, selv om de stod i en kø, hadde stått der i flere timer, kanskje i håp om å få tak i en tannpastatube, litt matolje eller noen egg.

Det var ikke spesielt morsomt, likevel kunne man se gestikulerende grasiøse armer som beveget seg muntert, fulle av klirrende armringer, oppmerksomme tilhørere, og så eksplosiv latter. Noen slo seg gjerne på lår eller knær, bøyde seg tvekroket, reiste seg opp igjen mens de ristet på begge hender i alle mulige talende bevegelser, men som overhodet ikke var klare for meg.

Og det var ikke bare latter, det var en eksplosjon av latter og den bare varte og varte, nå kunne de vel stoppe tenkte jeg, så lenge kunne det strengt tatt ikke være morsomt, men de bare fortsatte, det glitret i billige armringer og enda mer uhørt, de tok på hverandre! Armer strakk seg ut etter andre armer eller de la seg på en skulder eller en rygg som den naturligste ting av verden mens de fortsatte å hikste av latter, det bare boblet, det virket ikke som det var noen ende på hvor morsomt noe kunne bli, jeg stod der og kjente meg bare beklemt, holdt armene stramt i kors over brystet som for å beskytte kroppen min mot alt dette påtrengende livet.

Jeg sitter i 2.etg i Marias hus og kjenner at virkeligheten glir fra hverandre. I et forsøke på å holde den sammen skriver jeg lange lister over potensielle prosjekter og lager tegninger av Marias hus etter hemmelige oppmålinger. Når jeg ikke følger etter Maria fra rom til rom i huset hennes for å videointervjue henne, lager jeg nitidige opptegnelser over dansetimene mine, og konstruerer skjemaer der jeg kan fylle inn tegninger av trinnene for ikke å glemme noe.

Jeg er redd for å glemme. Har ikke tillit til at kroppen kan huske. Hodet må styre kroppen, sånn har det alltid vært. Jeg måler, sorterer og analyserer. Samtidig lengter jeg etter å slippe taket i forklaringsiveren og meningssøkingsvanviddet. Kroppen lengter etter å slappe av, slippe seg løs, overgi seg til dansen, men den er stiv og uvillig.

Kanskje var det det, alt dette handlet om – å slippe taket i forklaringsiveren og i den meningssøkende galskapen. Kanskje var galskapen slik jeg møtte den her noe som ble et svar på min tvangsnevrotiske søken etter mening, og som kunne befri meg fra den livsfiendtlige storhetstankegangen. Den ble veien tilbake til den glade grenseoverskridende galskapen, til latteren, til et sted der alle roller var snudd på hodet. Det var målet; for et øyeblikk å overgi seg, gi opp forstanden. Revne, tyte…

Raskt forstod jeg hvor lite jeg forstod. I seg selv en uutholdelig tanke for meg som kun er opptatt av dette; å forstå. Systematisere, katalogisere, lage systemer, fylle erfaringene inn i skjema. Dele dem opp, analysere dem i et fortvilet forsøk på å fange noe som ikke lar seg fange. Et forsøk på å beskrive en erfaring der alle forsøk på å gripe og begripe er fåfengt eller kanskje et uttrykk for forfengelighet; å tro at det i det hele tatt er mulig. Et beskrivelsesbegjær, et forståelsesvanvidd. Et desperat behov for kontroll, en lammende frykt for å miste oversikt.