Scene 4, Marias hall, kveld

Å være sammen i kroppene, ikke i de forvirrende, maurmyldrende tankene, ordene som kan misforståes, være i kroppens språk, i bevegelsene som ikke lyver. Å forstå gjennom kroppen, mindre løgnaktig, mindre falskt enn med ordene. Ordene er så lette å bruke til å spinne opp verdener som ikke finnes, som aldri skal bli, men i språket mellom kroppene, gjennom kroppenes berøring med hverandre kommer ordene til kort.

Lydhørheten overfor den andres kropp, den andres små tegn. Det er skremmende å stå overfor et annet menneske, helt nært, og bare skulle lytte, bare kjenne etter. Ikke snakke, ikke tenke, ikke forstå. Det er så sårbart, man blir så utsatt.  Jeg vil kle meg naken i dansen, blottstille min egen lengsel etter nærhet. Den stumme ordløse. Vet ikke om jeg våger. Det er enklere å velge ordene. Med dem kan jeg skape en annen type avstand og et annet forsvar.

For å være til stede i dansen, må jeg finne nytelsen og gleden ved å være nærværende i egen kropp og jeg må lære meg å slappe av og ikke minst flytte oppmerksomheten fra hodet og ned i kroppen. Hodet kan lære kroppen trinnene, men det kan ikke lære den å være i musikken. Gjennom år med systematisk selvkontroll og selvkritikk har Loven på sitt inntrengende og subtile vis fylt hodet mitt med dommere og kritikere som hindrer kroppen i å overgi seg. Danseevnen eller mangelen på den sitter derfor like mye i hodet som i kroppen og i frykten for de andres misbilligende blikk.

Jeg var i en speilvendt verden, der en annen Lov forbød alt det som kom fra hodet i å komme til uttrykk, den hindret en åpen kommunikasjon mellom menneskene. Tankene og refleksjonene ble hindret i å flyte fritt. Her var det bare kroppen som hadde sluppet fri, som var et uregulert område overlatt til den enkelte å forvalte. Dansen var ikke bare til stede i den enkeltes kropp, den var også en del av kulturen.

Her handlet det ikke om å kontrollere og å disiplinere kroppen, men om nytelsen og gleden den kunne gi. I dansen ga kroppen dem en glede over å erfare øyeblikk uten problemer eller fordommer, noe som hele tiden minnet dem om hva livet handlet om. De var eksperter i å gripe slike øyeblikk som oppstår som lynglimt og som forsvinner like hurtig.

Her er ingen frykt for kroppen. Her finnes ikke skamfulle kropper. Kroppene er uttrykksfulle og tydelige. Ingenting er skjult. De tyter, alt tyter ut, overalt. Kroppene deres tyter ut gjennom plagg av løvtynn lycra. De tyter inn på busser, ut av busser, inn i barer, ut av barer, gjennom pastellfargede, støvete gater, på strendene. De er høyrøstede. De skriker sammen, forsøker å overdøve hverandre, trafikken, musikken, motorene som pumper vann opp i sisternene. Det er mye av alt; hud,  hår, tenner, munn, mye bryst, mye rumper, mye lår, mye muskler. Alt tyter. Ingenting er holdt tilbake.

Jeg var usynlig, her er jeg synlig. Jeg lengter etter å være synlig, men når jeg blir utsatt for så manges blikk, mest vennlige og nysgjerrige, noen krevende, andre begjærlige, blir jeg skremt. De virker så tydelige i sine kropper, så trygge og vel definerte, jeg kjenner meg vag, slingrete, vaklevoren. Knapt nok synlig i den fysiske verden. Jeg vet at jeg blir sett, men det er med hodet. Her ser de hverandre med hele kroppen.

Min anspente kropp er stiv som et mørkt grantre. Vil slippe taket, men våger det ikke. Vil flykte tilbake til skogbrynet den kom fra der den kan stå taus og rank og få være i fred, der den kan være anonym og unnselig blant andre trær, slippe å skille seg ut, men heller gå i ett med en rad ukjente mørke trær som sakte vugger sammen i vinden. Stillheten, freden. Grantrær  har også sin skjønnhet.