Scene 2, Marias spisestue, formiddag

Hva trodde jeg, at jeg kunne spasere ut og flytte noen grenser, komme nærmere meg selv, eller at måten de levde på her skulle smitte over på meg, gi meg et sett nye verdier over natten, legge ting til rette slik at jeg kunne gjøre alt det jeg syntes omgivelsene og påtvungne roller hindret meg i å gjøre hjemme, selvfølgelig gjorde det ikke det. I stedet skremte det vettet av meg. Jeg var slett ikke forberedt på det jeg skulle møte. Trodde jeg at jeg ganske enkelt kunne flytte ut av meg selv, krype ut av mitt gamle skinn som en hoggorm for så å ta bolig i noe flunkende nytt?

Hjemme ble jeg holdt på plass av spindelvevsfine tråder, spunnet inn i og bundet opp av ulike konvensjoner, av pålagte og selvpålagte roller. Fra barndommen av møysommelig og umerkelig vevet inn i ulike mønstre og tilpasset omgivelsenes behov. Langsomt hadde de spunnet seg omkring meg til de dannet en fin nesten usynlig vev av flyktige tråder som strammet så hardt at de hindret selve livet.

Det var ikke bare livet utenfor Marias hus som presset på, like intenst var presset innenifra og jeg fryktet konsekvensene dersom jeg slapp kontrollen. Tenk om jeg begynte å tyte, tenk om det begynte å boble fram noe, spinkle lyster, gleden ved å ha en kropp. Jeg hadde reist akkurat hit fordi jeg trodde at det ville hjelpe kroppen fri fra det dødelig strenge regimet den hadde vært underlagt av mitt tyranniske hode, av gammel frykt, og av alt det jeg hadde lært om hva som sømmet seg for en kvinnelig kropp.

Om bare for et øyeblikk skulle jeg ønske jeg var tilbake, hjemme i min egen stue, i min egen sofa, der ingenting overrasket meg, men jeg var ikke hjemme, jeg var i Marias hus der en voldsom og annerledes verden pustet meg i nakken. Fra alle kriker og kroker, fra hvert gatehjørne, ukjente lyder og lukter, og fra hvert eneste menneske jeg møtte, et uforståelig språk, ugjennomtrengelige sosiale koder, forrykte og vakre religiøse ritualer, og dansen, den som hadde vært avgjørende for å trekke meg akkurat hit.

Jeg lengtet etter å slå solide sprekker, kanskje drømte jeg om å smadres, slik at alt det jeg hadde strevet slik med å holde på plass kunne få tyte ut, velte fram. Jeg var rasende på meg selv, på livet, på tiden som hadde gått og som jeg aldri kom unna. Jeg var sint fordi jeg var så feig, at jeg ikke våget, jeg var skrekkslagen og samtidig hjelpeløst fascinert av den virkeligheten jeg befant meg i. Den traff meg der jeg var aller reddest og først gjennom å smadre det jeg var reddest for innbilte jeg meg at jeg ville kunne velle fram som en annen, som den som aldri egentlig hadde våget noe som helst.