Scene 5, spisestue, morgen. Maria steller håret.

About This Project

Jeg begynner på universitetet for å studere språket. Vil forstå mer av det Maria sier. Vil snakke. Vil spørre. Jeg trenger rutiner. Hver dag går jeg gjennom byen til universitetet. Gatene er hullete, det er nesten ingen biler. Røttene fra store gamle Jagüeytrær som en gang ble plantet langs veien har vokst seg inn under fortauene, sprengt dem opp, og gjort dem ujevne som skogbunn.

Språket jeg lærer på universitetet er ikke dekkende for å forstå den virkeligheten jeg befinner meg i. Språket i gatene og i Marias hus er fullt av uforståelige metaforer og fremmede ord med opprinnelse i ulike afrikanske språk og dialekter, Yorùbá, Lucumí, og Abakuá.

Jeg behersker verken språket eller de sosiale kodene, følelsen av at det finnes usynlige grenser omkring meg, og sosiale kjøreregler jeg ikke forstår uansett hvor jeg er, hva jeg gjør eller hvem jeg er sammen med er veldig tydelig. Grunnen under meg kan når som helst svikte.

Språket er som gatene jeg går i fulle av hull og dumper, mulighetene til å trå feil eller snuble er permanent til stede. Min hjelpeløshet blir meget synlig og jeg har lite å beskytte meg med. Alt jeg opplever glir rett inn i kroppen og blir værende der, som uartikulerte fornemmelser, fordi jeg ikke har noe språk å formidle det med og ingen å formidle det til.

Jeg sitter i 2.etg i Marias hus og kjenner at virkeligheten glir fra hverandre. I et forsøke på å holde den sammen skriver jeg lange lister over potensielle prosjekter og lager tegninger av Marias hus etter hemmelige oppmålinger. Når jeg ikke følger etter Maria fra rom til rom i huset hennes for å videointervjue henne, lager jeg nitidige opptegnelser over dansetimene mine, og konstruerer skjemaer der jeg kan fylle inn tegninger av trinnene for ikke å glemme noe.

Jeg er redd for å glemme. Har ikke tillit til at kroppen kan huske. Hodet må styre kroppen, sånn har det alltid vært. Jeg måler, sorterer og analyserer. Samtidig lengter jeg etter å slippe taket i forklaringsiveren og meningssøkingsvanviddet. Kroppen lengter etter å slappe av, slippe seg løs, overgi seg til dansen, men den er stiv og uvillig.

Kanskje var det det, alt dette handlet om – å slippe taket i forklaringsiveren og i den meningssøkende galskapen. Kanskje var galskapen slik jeg møtte den her noe som ble et svar på min tvangsnevrotiske søken etter mening, og som kunne befri meg fra den livsfiendtlige storhetstankegangen. Den ble veien tilbake til den glade grenseoverskridende galskapen, til latteren, til et sted der alle roller var snudd på hodet. Det var målet; for et øyeblikk å overgi seg, gi opp forstanden. Revne, tyte…

Raskt forstod jeg hvor lite jeg forstod. I seg selv en uutholdelig tanke for meg som kun er opptatt av dette; å forstå. Systematisere, katalogisere, lage systemer, fylle erfaringene inn i skjema. Dele dem opp, analysere dem i et fortvilet forsøk på å fange noe som ikke lar seg fange. Et forsøk på å beskrive en erfaring der alle forsøk på å gripe og begripe er fåfengt eller kanskje et uttrykk for forfengelighet; å tro at det i det hele tatt er mulig. Et beskrivelsesbegjær, et forståelsesvanvidd. Et desperat behov for kontroll, en lammende frykt for å miste oversikt.

knapp_maria

Prosjekt

Marias hus

Når

2001

Hva

Video, tekst

Hvor

Havanna, Cuba

Hvem

Maria og Maria

Category