scene 3, Marias stue, ettermiddag

About This Project

Det er dansen som har satt det hele i gang, det er den som har beveget meg ut på en ekspedisjon. Uten den ville jeg nok ha foretrukket å bli værende hjemme, i mine egne værelser, foreta mine mer uforpliktende værelsesreiser der jeg hele tiden selv kan bestemme hvor mye av virkeligheten jeg tåler å utsette meg for og heller velge å reise i fantasien eller i bøkene.

I et glimt hadde jeg sett noe, dansen, livsgleden, kropper i fri utfoldelse, tilstedeværelsen, betydningen av kroppen, av å være noe mer enn et snakkende og reflekterende vesen, og jeg forstod at noe vesentlig manglet i livet mitt, i livene våre slik vi lever her. Det var dette jeg ville, dette jeg ønsket å bli en del av. Jeg var ør og dansegal. Jeg ville så mye, men våget ingenting. Ville våge mer, bli kvitt frykten, la alt fare, la det som ville fram velte fram, tyte ut.

Jeg så fyldige kvinnekropper med ørsmå plagg av den tynneste lycra, virvlende rundt, lette og utvungne. Selv om alle bevegelsene deres jobbet med tyngdekraften og pekte nedover mot bakken beveget de seg ualminnelig grasiøst. Kroppene myke, leddene myke, bevegelsene myke. Lange armer i elegante buer, brede hofter i rullende flyt, gyngende knær.

Hver kroppsdel beveget seg løsrevet fra en annen. De behersket en fullkommen frihet til å sette sammen kroppen i endeløse sirkelbevegelser i ulike retninger både horisontalt og vertikalt. Hver del av kroppen for seg og hver enkelt del av kroppen sammen med en annen del, eller flere.

Jeg vokste opp med loven. Både i mitt hjem og i samfunnet omkring meg hersket loven som sa at det som kom fra hodet var noe fint og betydningsfullt, mens det som kom fra kroppen var stygt og upassende. Loven var overalt, den påbød meg å ha kontroll over kroppen. Jeg behersket loven og hadde full kontroll. Var stolt fordi jeg hadde det.

Jeg var et dypt nevrotisk menneske som gjennom min observasjonsiver strevet med å katalogisere en ustabil virkelighet som hele tiden truet med å bryte sammen. Ikke et eneste øyeblikk slappet jeg av. Jeg var alltid i alarmberedskap for å hindre kroppen i å opptre upassende på noe vis. Jeg drømte at den revnet.

Jeg har lært meg å passe inn. Gli inn. Gå i ett med vegger, med ulike tapeter. Jeg har lært at tyting er noe upassende. Jeg har uttrykkelig lært at kroppen ikke skal tyte. Jeg må holde inne. Jeg må holde ut. Holde kjeft. Jeg er systematisk innestengt og tilbakeholdt. Jeg er ikke viktig. Betyr ikke så mye. Forvirringen, alle de små umulige valgene, virringen frem og tilbake. Frykten for å begynne å tyte. Må for all del ikke slippe tytingen løs. Jeg tyter ikke, har aldri tytt. Jeg holder ut og holder tilbake. Stenger inne. Kroppen, stemmen, rytmen, musikken, livet. Trodde jeg virkelig at jeg kunne reise fra Loven til Livet sånn helt uten videre.

Fra orden til kaos, fra loven til kaos. Dansen er bruddet med loven, dansen er det grensesprengende, det som unnslipper loven. Å leve i dansen er umulig, men lengter likevel etter det. Vil være der hvor jeg unnslipper loven, være der hvor jeg glir inn i en ukjent rytme, blir en del av den andres rytme. Kjenne hvordan jeg blir meg selv gjennom å oppgi meg selv. Ikke være adskilt og begrenset, men grenseløst sammen?

knapp_maria

Prosjekt

Marias hus

Når

2001

Hva

Video, tekst

Hvor

Havanna, Cuba

Hvem

Maria og Maria

Category