Scene 7, ettermiddag. På terskelen inn til Marias soverom.

Hele livet hadde jeg hatt følelsen av at det jeg drev med var noe midlertidig , noe jeg holdt på med mens jeg ventet på at noe annet skulle inntreffe, eller at jeg skulle bli god nok. Når skulle livet egentlig begynne, når ble jeg god nok?  Hadde jeg mistet noe i starten? Var det nå? Ville jeg greie å leve her, omringet av så mye og så intenst liv?  Var det her det skulle starte?

 

Kanskje var det akkurat det jeg håpet på; at det som hindret livet mitt i å folde seg ut skulle smadres her, knuses mot all den livsfylden og grensløse livsutfoldelsen som omga meg overalt, med Maria i etasjen under meg, rumbaorkesteret og dansen utenfor, gatene; sanselige i seg selv med lukter og synsinntrykk i kø, og mennesker som overhodet ikke fryktet livet, men som levde midt i det, fryktløse og fullstendig avslappet, selv om de hadde flere grunner enn jeg kan forestille meg til å være bekymret og fulle av engstelse for morgendagen.

 

Jeg så på livet som en oppgave som skulle løses, en ligning som skulle gå opp. Alt som var ujevnt og ruglete ble systematisk stuet bort. Et annet sted fantes det likevel, hauger av rester, alt det som ikke passet inn eller det jeg ikke fikk til å gå opp. Det ble aldri borte, kroppen slepte det med seg, mens jeg lot som om det ikke fantes, men jeg ble ikke kvitt tyngden av det. Jeg var så full av skam og bekymring,  alltid knuget av en følelse av at jeg  ikke var god nok, ikke var noe verdt.

 

Jeg vil bli myk som en vidjekvist og smyge meg motstandsløst inn i rytmene. Jeg vil at kroppen skal slappe av, at sinnet skal slappe av, jeg ønsker å ta livet av mine kritikere og dommere. Jeg trodde at jeg kunne reise fra dem, utsette meg for en annen livsrytme og at de da ville forsvinne. Det jeg ser her overvelder meg og jeg lengter etter å gi meg hen, slippe kontrollen, la hodet gi kroppen fri, slutte med de evindelige vurderingene av meg selv, av å sammenligne meg med andre, av hele tiden å se på meg selv fra utsiden.

 

Håpet er at dansen kan hjelpe meg tilbake til kroppen som jeg har vært adskilt fra, kanskje så lenge jeg kan huske. Jeg er født inn i en kropp, men det virker ikke som jeg noen gang har opprettet noen forbindelse med den.  Jeg drømmer at jeg sager av meg hodet og plasserer det på kjøkkenbenken der jeg gransker det inngående.

 

Jeg vil bli som dem jeg ser her, som disse kvinnene som bare gynger og vugger, der alt beveger seg mykt og med en selvsagthet som er dypt misunnelsesverdig. Når jeg står foran det store speilet på rommet mitt i 2. etg i Marias hus for å øve på noen dansetrinn, hender det at jeg tar en pute og putter ned i buksa for å få en diger rompe, sånn som de har, for å kjenne hvordan det vil være å ha en slik bakende, om det vil gjøre det enklere å bevege seg på den fine måten.

 

Etterpå er jeg flau, selv om ingen har sett meg. Hvordan tror jeg at et helt liv under loven, der disiplinering av alle kroppens behov og lyster blir regnet til de største dyder, bare skulle kunne kle av meg hele min historie, hele min kulturelle bakgrunn og gi meg hen til alt dette vakre, levende, og pulserende livet. Trodde jeg at det bare var å hive seg uti det, at jeg ville tine opp under veis? Ja, jeg tror jeg trodde det, eller at jeg ønsket det, håpet det.

knapp_maria

Prosjekt

Marias hus

Når

2001

Hva

Video, tekst

Hvor

Havanna, Cuba

Hvem

Maria og Maria