Hele livet hadde jeg hatt følelsen av at det jeg drev med var noe midlertidig , noe jeg holdt på med mens jeg ventet på at noe annet skulle inntreffe, eller at jeg skulle bli god nok. Når skulle livet egentlig begynne, når ble jeg god nok? Hadde jeg mistet noe i starten? Var det nå? Ville jeg greie å leve her, omringet av så mye og så intenst liv? Var det her det skulle starte?
Kanskje var det akkurat det jeg håpet på; at det som hindret livet mitt i å folde seg ut skulle smadres her, knuses mot all den livsfylden og grensløse livsutfoldelsen som omga meg overalt, med Maria i etasjen under meg, rumbaorkesteret og dansen utenfor, gatene; sanselige i seg selv med lukter og synsinntrykk i kø, og mennesker som overhodet ikke fryktet livet, men som levde midt i det, fryktløse og fullstendig avslappet, selv om de hadde flere grunner enn jeg kan forestille meg til å være bekymret og fulle av engstelse for morgendagen.
Jeg så på livet som en oppgave som skulle løses, en ligning som skulle gå opp. Alt som var ujevnt og ruglete ble systematisk stuet bort. Et annet sted fantes det likevel, hauger av rester, alt det som ikke passet inn eller det jeg ikke fikk til å gå opp. Det ble aldri borte, kroppen slepte det med seg, mens jeg lot som om det ikke fantes, men jeg ble ikke kvitt tyngden av det. Jeg var så full av skam og bekymring, alltid knuget av en følelse av at jeg ikke var god nok, ikke var noe verdt.