«Tja, går og går, det står snarere helt stille. Den ene dagen avløser den andre, og ingenting forandrer seg. Vi lever i en konstant tilstand av anspenthet, der et nettverk av restriktive, vage og bredt definerte lover styrer de fleste sidene av dagliglivet vårt. Dette holder oss fast i en permanent tilstand av frykt for represalier, og fører til apati og uvirksomhet.»

Jeg møter Oberon i en av de folksomme gatene i Centro Habana. Han ligger urørlig foran en stengt dør, men da jeg kommer forbi, løfter han hodet og ser på meg. Med sin prima luktesans fanger han meg hurtig inn og myser mot meg der jeg står. I et øyeblikk værer jeg irritasjon, men den går raskt over i nysgjerrighet. Blikket er våkent, og jeg setter meg ned på trappetrinnet ved siden av ham. Jeg ser på ham og spør hvordan det går.

– Tja, går og går, det står snarere helt stille. Den ene dagen avløser den andre, og ingenting forandrer seg. Han gjesper lenge og høylytt. Vi er slitne av å leve i en konstant tilstand av anspenthet der et nettverk av restriktive, vage og bredt definerte lover styrer de fleste sidene av dagliglivet til helt vanlige folk, ikke bare til de som er åpenlyst kritiske til myndighetene. Dette holder oss fast i en permanent tilstand av frykt for represalier og fører til apati og uvirksomhet.

Oberon ser sliten ut. Han vinkler så vidt på ørene, ser på meg og sukker. Jeg vet ikke om jeg har hjerte til å spørre ham om noe jeg har lurt på lenge, til å pirke borti det som er vanskelig, men han kan la være å svare, tenker jeg, og gir det en sjanse.

– Er det sant at det finnes en lov som sier at man kan dømme en person bare på mistanke om hvilke straffbare handlinger denne personen kan komme til å gjøre i fremtiden?

– Jovisst, den kalles loven om farlighet – det er en fryktet og mye brukt lov. Den er et svært effektivt verktøy for å kontrollere befolkningen. For noen år siden satt det ca. 11 000 mennesker i kubanske fengsler, tiltalt på bakgrunn av denne loven. Jeg kjenner ikke tallet i dag, men det skulle ikke forundre meg om det var flere. Loven sier én ting, men hvordan den praktiseres viser seg ofte å være en annen. For eksempel kan loven dømme deg for det den kaller antisosial atferd eller at du bryter normene for sosialistisk moral. Her trekker han opp det venstre øyenbrynet i en megetsigende gest.

– Oi! Dette høres temmelig vagt ut, for hva kjennetegner egentlig sosialistisk moral eller hvordan defineres antisosial atferd?

– Nettopp, du setter fingeren på problemet. Dette er en svært generell lov og den kan brukes til det meste. Den skaper frykt og usikkerhet fordi listen over hva som regnes for å være i strid med sosialistisk moral, eller hva som er antisosial atferd, er lang. Dessuten er den meget elastisk og kan tilpasses etter myndighetenes behov og forgodtbefinnende. Slik er den et effektivt redskap for å stilne kritiske stemmer.

Å ikke ha en jobb kan være nok til at man får stemplet antisosial, og loven er lett å misbruke. Jeg har for eksempel hørt historier om arbeidsgivere som har trengt billig arbeidskraft. Hvis du ikke sier ja til en jobb, kan de true med å melde deg for antisosial atferd, og du risikerer fengsel i inntil fire år.

– Er det virkelig mulig? Men er det ikke risikabelt for deg å fortelle meg alt dette?

– Å snakke fritt er svært risikabelt, men du vet, og nå hever han øyebrynet igjen, – hvor mange tror du vet at vi hunder kan snakke? Han ser på mitt måpende ansiktsuttrykk og jeg svarer:
– Det kan jeg ikke tenke meg er særlig mange.
– Nettopp! Derfor kjenner vi oss relativt trygge. Jeg vil fortelle deg en tilfeldig valgt historie, og tro ikke at den er unik! Det sørgeligste er at den kunne hendt hvem som helst.

Oberon strekker på seg og legger seg godt til rette på albuene før han fortsetter:

– I 1998, bare 17 år gammel, ble nabogutten Yovani, som gikk siste året på videregående, dømt til to års husarrest. Årsaken var en anklage fra en turist som mente at han hadde gjenkjent Yovani blant en gruppe unge menn dagen før, da turisten hadde blitt frastjålet en lommebok.

– Hva tror dere, sier Yovani drømmende, tror dere noen gang vi kommer til å krysse havet? Sammen med to kompiser står han og lener seg mot muren som strekker seg langs hele strandpromenaden, Malecon. Han løfter armen, holder hånden som en skyggelue over øynene og myser mot solen, mot horisonten, og han kjenner en kilende forventning vokse i brystet, muligheter som folder seg ut i det uendelige, en brå og voldsom fornemmelse av frihet.

Han rekker ikke å få noe svar før en sivil politibil bråstopper foran dem. Sjåføren blir sittende i bilen og stirre tomt ut i luften. To betjenter i uniformer, som er litt for store for de magre kroppene deres, noe som får dem til å se mer komisk ut enn at det styrker den autoriteten de er ment å ha, hopper ut og går bort til Yovani og vennene hans. Etter dem karrer en fyldig mann seg møysommelig ut og blir stående og strekke ut kroppen som har vært foldet sammen i den altfor trange bilen. Han romsterer med hånden i lomma og trekker fram et krøllete, ikke helt rent lommetørkle, og tørker seg over pannen som er blank av svette. Klokka er tre, og dagen er på sitt varmeste.

Betjentene viser fram ID-kortene sine, kanskje de heller ikke har helt troen på at uniformene virker troverdige nok. De spør ungdommene om å vise sine legitimasjonskort. Noe de gjør. Den ene betjenten ser bestemt på Yovani og spør:
– Hvor var du i går, omtrent på denne tiden?
– Jeg var her, eller i området rundt her.
– Hm, så du innrømmer det? Yovani ser litt forvirret ut.
– Hva mener du med å innrømme det? Innrømme hva da?
– Ikke spill dum! Politimannen smiler syrlig, han peker på den fyldige, solbrente turisten.

– Han sier han ble frastjålet lommeboken sin her i går.
– Jeg har aldri sett ham, sier Yovani og nikker mot turisten.
– Han sier at det var omtrent her han var i går, og at han kjenner deg igjen.
– Det stemmer ikke, sier Yovani. Han er redd nå, hører at stemmen sprekker.
– Vi var sammen her i går alle sammen, men vi har aldri sett ham, ikke sant? Han nikker til kompisene. De er også redde nå og mumler at – nei, det stemmer. De har aldri sett denne mannen.
Betjenten vinker på turisten som beveger seg mot dem med tunge, motvillige skritt. Han ligner på en sjøløve, tenker Yovani, men situasjonen er for alvorlig til å smile. På et litt famlende engelsk spør betjenten turisten om han er sikker på at det var Yovani han så dagen før. Litt beklemt ser han på Yovani, blikket flakker, han forsøker heller å feste det på de eksklusive joggeskoene sine, og han sier nølende, nja.
– Er du helt sikker? spør betjenten. – Ja, svarer han litt fastere i stemmen, jeg tror det, det er ham.

I bilen satt Yovani klemt mellom den ene betjenten og den fyldige turisten. Hjertet banket hardt, han satt urørlig. Tankene forsvant like fort som han fikk fatt i dem.

Betjenten kjørte turisten tilbake til hotellet. Da de stoppet for å slippe ham av, nølte han med å gå ut av bilen. Han kastet et blikk på betjenten, så på Yovani og tilbake på betjenten igjen, og sa på et gebrokkent engelsk mens han ristet svakt på hodet: I’m not sure.

Yovani kunne ikke mye engelsk, men han hadde sett nok amerikanske filmer til å ha lært seg det uttrykket. Det betydde at turisten ikke var sikker på om han var den rette personen. Betjenten takket turisten høflig for hjelpen med å skape en tryggere by og fortsatte til politistasjonen med Yovani.

Til tross for at politiet ikke var i stand til å bevise at Yovani hadde stjålet lommeboken, ble han dømt til to års husarrest begrunnet med loven om farlighet. De var ganske sikre på at denne unge gutten kunne komme til å finne på noe han ikke burde gjøre en gang i framtiden. De kjente gutter som ham, sa de; magre og hengslete med dårlige sko iført altfor store T-skjorter. Slike gutter som ham, hang rundt omkring overalt der det fantes turister.

– Oi, virkelig, så dette er loven og praktiseringen av den! Politiet baserer altså alt på en tvilsom uttalelse fra en turist som slett ikke er sikker på om han en gang har plukket ut riktig person? Det er drøye saker!

– Ja, men dessverre er det ikke hele historien, vil du jeg skal fortsette?
– Å, ja, jeg vil absolutt høre hele historien!

– Ett år og 10 måneder etter at dommen falt, altså da det gjenstod to måneder av soningen, ble Yovani innkalt til politiet som sa at han ikke hadde overholdt husarresten og at de derfor ville endre dommen til fengsel med spesialarbeid i to nye år. Han hadde stort sett holdt seg hjemme som han var pålagt, men for en ung gutt på 17 år er det godt gjort å holde ut så lenge som han hadde gjort. Var det noen som hadde tystet på ham? Det var ikke utenkelig.

Et sinnrikt system av angiveri var utviklet og raffinert gjennom 60 år. Det bestod av et nettverk av komiteer for forsvaret av revolusjonen, CDR, og var lokalisert i et hus i hver eneste gate, i en leilighet i hver eneste oppgang i hele landet. Tradisjonelt var de bebodd av trofaste partitilhengere; nå var det få som ønsket å angi sine naboer. Dessuten var det blitt slik at de fleste hadde et bein innenfor og et utenfor loven, noe som, hvis man sladret, kunne sette i gang en kjedereaksjon som i verste fall kunne ende med at man selv var en av dem som falt.

Likevel, var det alltid noen som ikke hadde annet å gjøre enn å stikke kjepper i hjulene for andre. Slik systemet var organisert lå det til rette for å ta fram de verste sidene i folk, sladder, misunnelse og sjalusi kunne brukes for å skade en person man hadde et dårlig forhold til.

Uansett endte Yovani opp med en ny dom: to år i fengsel med spesialarbeid. Han var knust. Spesialarbeid innebar ofte hardt fysisk arbeid i landbruket. Man ble plassert i fengselslignende boenheter på landet der man bodde sammen med andre ungdommer som var utsatt for den samme prosessen: en vilkårlig arrestasjon, summarisk rettergang, samt urimelige og strenge straffer.

– Jeg er målløs. Dette er vilkårlige tolkninger av et lovverk og snevre vurderinger av hendelser som på de fleste andre steder aldri ville ført til noen domfellelse i det hele tatt. Og ikke minst er det uhyrlig strenge straffer!

– Ja, ikke sant, men slik er det nå en gang her. Han reiser seg opp og rister frustrert på hele kroppen,
strekker seg utålmodig og legger seg ned igjen. Og dette er ikke en gang slutten på historien, fortsetter han.

– Er det virkelig mer? Fortsett!

– Det kan virke som vi har en regjering som ikke bryr seg om folk lenger.

Men det jeg var vitne til for noen dager siden, forteller om en sprell levende kultur som langt ifra er i ferd med å dø ut. Bakgården var fullpakket av både utøvere og deltakere fra ulike aldersgrupper og i alle fargesjatteringer.

– Rumbaen har lange tradisjoner for å være et sted for fest og gledefylt sosiale samvær. Dette tror jeg ikke vil endre seg, men den offisielle støtten og interessen har blitt mindre. Før var det mange innslag på TV om rumba og annen kubansk danse- og musikkultur med afrikanske røtter. Om slike program sendes i dag, er de forvist til lite populære sendetider, som midt på natten eller grytidlig om morgenen. Til tross for revolusjonens ønske om integrering av Cubas afrikanske arv, fortsetter rumba å være en dans og en musikalsk uttrykksform først og fremst for svarte kubanere.

– I hvilken grad tenker du at rumba påvirker samfunnet, og kan den ha en subversiv kraft?

– Rumba har alltid uttrykt motstand mot ulike former for undertrykking, fra kolonialismens slaveri til dagens former for marginalisering i et samfunn der musikk og kultur systematisk blir brukt politisk, og det tror jeg den vil fortsette med. Den er et sted der de stemmeløse kan bruke sin stemme, om enn ikke til åpenlyst å kritisere makten. Det kan virke som de opprørske røttene den kommer fra appellerer til stadig nye generasjoner av yngre kubanere. Om den vil endre maktforholdene i samfunnet eller historiens gang, er tvilsomt, men den skaper intens glede, fellesskap og samhold. Man kan se på rumbaen som en flukt, men jeg velger å se på den som en motstand mot makten. Full av lyst, liv og trass, er den en effektiv kur mot avmakt. Uten den ville apatien tatt oss.

Som vi sier her: «Se sufre, pero se goza» – man lider, men man nyter. Og vet du hva? I dag er det rumba på UNEAC, en forening for forfattere, skuespillere og filmarbeidere. Det er et nydelig sted, en gammel villa i en vakker hage. Blir du med?

– Om jeg vil, men jeg trenger noe å spise først.