Reiserapport
På grunn av stor pågang fra dobbeltarbeidende kunstnere over hele Europa som vil dokumentert sine ferdigheter som Ouvrøser som et fag, har skolen besluttet at de må utvide sin virksomhet. Den var derfor under rehabilitering, slik at vi ikke kunne delta på skolens sagnomsuste Ouvrøsesmposium. Vi bestemte oss i stedet for å besøke våre kollegaer ved to ulike Operahus i Tyskland, nærmere bestemt til delstaten Nordrhein Westfalen, bla fordi det er der Ouvrøseakademiet ligger og for å se hva vi kunne lære av våre tyske kollegaer. Det ble både en nedslående og en oppløftende erfaring. Her hadde de markedsliberalistiske kreftene hatt langt friere spillerom over lengre tid enn det vi var vant til.
En gang var dette området Tysklands industrielle muskel, nå er det et delvis avindustrialisert eventyrland med høy kulturkonsentrasjon. Etter hvert som industrien ble flyttet til land med billigere arbeidskraft har den gamle industrioptimismen blitt erstattet med kultur- og forskningsoptimisme, og i de gamle industribygningene har en mangslungen kulturell virksomhet overtatt. For eksempel finnes det flere interessante museer, som gruve- og tekstilmuseum, der den årvåkne betrakter kan se at lite hyggelige sider ved vår egen historie har blitt andres nåtid!
Vi besøkte to forskjellige operahus. På operaen F i byen K fikk vi med egne øyne se de uhyggelige konsekvensene av et arbeidsliv lagt i ruiner, mens vi på teateret M i byen O fikk den gledelige opplevelsen av å se at en god arbeidskultur lot seg bygge opp igjen etter at den systematisk hadde blitt revet fra hverandre i løpet av flere tiår.
På Opera F hadde de ultramarineblå markedskreftene lenge drevet sitt målstyrte vanstyre, med sørgelig resultat. Ouvrøsene hadde blitt offer for en av operaens mange kostbare omorganiseringer, og var blitt outsorcet for å spare penger. I stedet for faste, trygge arbeidsavtaler ble de nå engasjert på timesbasis gjennom et bemanningsfirma, noe som var smart, mente politikerne fordi det skapte et fleksibelt arbeidsliv, og billig tenkte teatersjefene som var pålagt å spare penger. Det gjelder å være omstillingsparate sa de, og da snakket de ikke om seg selv og lønnspålegget de nylig hadde smurt i monumentale lag på toppen av sin allerede generøse lønn. Samtidig la de til med sitt mest sjarmerende smil: «Så skal man jo lide for kunsten!»
Nå kunne ouvrøsene leies ut til et teater den ene kvelden, en annen til et markedsføringsevent for stål- eller farmasøytindustrien. De visste aldri før de kom på jobb hvor de skulle være eller hvor lenge de skulle være på jobb, og de fikk naturlig nok ikke tid til å forberede seg. Hva skulle det tjene til mente lederen i bemanningsfirmaet. Slik mistet de gradvis både tilknytning og lojalitet til bedriften. Med så dårlige lønns- og arbeidsbetingelser tok det ikke lang tid før de helt passivt kun gjorde det mest nødvendige. Med konstante økonomiske bekymringer, mistro fra ulike ledere, mistet de overskudd og med det også interessen for kunsten de skulle skape på sine verksteder og atelierer. Gløden de tidligere hadde hatt for å formidle Opera og Ballett til publikum, stoltheten ved å legge alt til rette så gjestene skulle få den best tenkelige opplevelsen, sluknet.
Da det som ble tolket som deres omstillingsvilje uteble, startet smarte ledere med å hyre inn høyt gasjerte, semiprofesjonelle sjarlataner for å kurse dem til å yte bedre service. Hvordan skulle et konsulentfirma greie å skape entusiastiske medarbeidere, når de ansatte var utslitte etter altfor lange arbeidsdager, når de hadde mistet ledelsens tillit, fått dårligere lønn for det samme arbeidet og ikke minst, at de ikke ble hørt?
Publikum flest kom for å ha en hyggelig opplevelse, men at den gode teateropplevelsen ofte kunne bli satt i skyggen av dårlige erfaringer i møtet med et uengasjert personale, hadde ledelsen tydeligvis glemt. Med all tydelighet viste det seg at langt flere publikummere nå enn tidligere kviet seg for å gå i teateret etter at de kunnskapsrike og dannete ouvrøsene som det hadde vært så hyggelig å slå av en prat med i pausene var erstattet med utslitte og uengasjerte medarbeidere som ikke hadde anelse om hva som foregikk inne på scenen.
Fallet i billettinntekter fikk raskt konsekvenser for kunsten som kunne produseres inne på scenen og i de utallige verkstedene, noe som igjen førte til minsket publikumstilstrømning. Ledelsen ved teateret lot seg fortsatt forføre av sjarlatanene fra de etter hvert så populære og svindyre konsulentfirmaene og påla de ansatte å jobbe mer mens de skar lønnen ytterligere ned. Vi må tenke på kunsten sa teaterledelsen og skrev under en kontrakt med et nytt konsulentfirma Future Present Federation. Det er tidsånden, sa politikerne, da de med et fjærlett tastetrykk strøk vesentlige punkter i arbeidsmiljøloven, noe som fikk store konsekvenser for vanlige lønnsmottagere. Vi forstod med ett den illusjonsløse stemningen som hadde slått i mot oss straks vi satte bena over dørterskelen i dette operahuset. Mismodige dro vi videre.
Fra vanstyrt til velstyrt
Vi dro til teateret M i byen O og ble slått av en blid og optimistisk atmosfære. Etter å ha pratet med de årvåkne Ouvrøsene her kom det fram en ganske annen fortelling enn den vi fikk høre på teateret F i byen K. De hadde også vært utsatt for omorganiseringer. Konsulenter hadde kommet og gått i en jevn strøm og med skinnautoritet og innbilt makt iverksatte de halsbrekkende reformer og sådde splid og mistro. Deres rådville handlekraft førte til nedbemanninger og etterlot seg en bedrift i full oppløsning ute av stand til å produsere scenekunst.
Dette var alvorlig, for snart var det ingen som hadde noen jobb å gå til, og styrelederne hadde ikke lenger noe overskudd de kunne karre til seg noe utbytte fra, eller noen å skyve ansvaret over på. Opera- og teaterhus, museer og gallerier stengte. I de vanstyrte styrene satt de vantro styrelederne som hadde skuflet til seg overskuddet av kulturproduksjonen over mange år og systematisk økt underskuddet i bedriftene de ledet og lurte på hvordan de skulle komme seg unna nå når det ikke lenger var noen igjen å skyve ansvaret over på. De bekymret seg med rette for hvor de skulle skaffe penger til de flotte gylne fallskjermene som de i tidligere tider dalte ned i, i det de tok sats og forlot et vanstyre for å ta fatt på et nytt.
Ouvrøsene forstod at noe måtte gjøres. Med sine velutviklede menneskekunnskaper kombinert med kreativ formålsløs tenkning, bestemte de seg for å åpne de rette dørene inn til de skakkjørte representantene i styrerommene i det vanstyrte teateret og dele av sine gode ideer.
På sitt utsøkt diplomatiske vis foreslo de at siden det var så mange som ikke hadde jobb, ville det være bedre å fordele arbeidstiden på flere personer, men da måtte lederne love å slutte og sløse bort penger på egne høye lønninger og skyhøyt gasjerte konsulenter. Bemanningsbyråene som kun hadde vært et fordyrende mellomledd, parasitter, og tjent store penger på å leie ut andres arbeidskraft ble nedlagt. Gevinsten ble investert i bedriften og ikke brukt til høye lederlønninger. Ouvrøsene fikk tilbake sine gamle kontrakter og publikum strømmet igjen til Operahuset. Noe av overskuddet gikk tilbake til Ouvrøsene som dermed fikk mere tid til å jobbe med egen kunst noe som ga dem overskudd, slik at de i tillegg til å være døråpnere også kunne være verkåpnere og få publikum til å kjenne seg litt smartere hver gang de hadde besøkt Operaen noe som ga dem lyst til å komme igjen og igjen…
Det ville ta tid å snu mistro til tillit igjen, men det var de fast bestemte på å få til; fordi ledelsen innså at Ouvrøsene med sine mangslungne bakgrunner innen ulike kulturfelt, håndverks- eller teoretiske utdannelser hadde en ekstraordinær kunnskap og erfaring og derfor mulighet til å tilegne seg den presise innsikten som var nødvendig for å kunne yte best mulige tjenester til et kulturkresent publikum. Fordi lønna var så god, hadde de dobbeltarbeidende Ouvrøsene til gjengjeld tid til å være mer på egne verksteder der de kunne skape det de omtalte som formålsløs kvalitetskunst og drive det forskningsarbeidet som var så vesentlig når det ikke ble styrt inn mot særinteresser.
Kunsten var for øyeblikket fridd for nyliberalismens ypperste mål om å gjøre kunsten til en vare, en målbar størrelse på linje med smør og skokrem. De vi snakket med blant publikum fortalte også fra en mørk tid der de helt hadde sluttet å gå i teateret fordi det var så vanskjøttet. Kunst gjort til næring mister sin autonomi; den blir ufarlig og uinteressant.