«Den uformelle økonomien gjennomsyrer alle forhold. Personlige relasjoner og sosiale nettverk er en ressurs, en form for kapital som kan gi tilgang til ulike varer og tjenester. Det sier seg selv, at om man tyster på naboen, mister man sin sosiale kreditt og risikerer å falle ut av nettverket. Slik holder alle hverandre konstant i en anstrengt spenning mellom tillit og mistro.»

På vei gjennom menneskemylderet i Sitios, tar det ikke lang tid før jeg kommer i kontakt med Pedra, en dalmatiner, og den første jeg har snakket med som bor i et hus. Musikk strømmer ut fra en gammel TV jeg skimter inne i halvmørket bak henne. Jeg forstår at hun er interessert i å snakke med meg så jeg setter meg ned på fortauskanten og spør:

– Hva tenker du om situasjonen på Cuba i dag?

Hun senker ørene og ser et øyeblikk granskende på meg. Snuten vibrerer raskt, og med sin utsøkte luktesans finner hun tydeligvis ut at hun kan stole på meg, for hun svarer:
– Jeg liker direkte spørsmål, men det er vanskelig å gi deg et like direkte svar. Vi lever med en håpløs økonomisk situasjon. Den blir bare verre for hver dag. Lover og regler endrer seg ustanselig, og når myndighetene synes at noen tjener litt for mye penger, kommer frykten for å miste kontrollen. Da dukker det gjerne opp nye regler i ekspressfart og bremser ethvert initiativ.

Vet du, da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1989 var konsekvensene store for Cuba. Nesten over natta mistet vi 75 % av våre handelstransaksjoner. Dette fikk BNP til å synke som en stein.

Da hun ser at jeg lytter oppmerksomt, fortsetter hun, men fremdeles med ørene godt senket.

– Myndighetene erklærte unntakstilstand og innledet det som ble kalt Spesialperioden i fredstid. Gjennom å legalisere US dollar i 1993 fikk Fidel Castro økonomien på beina igjen. Fram til da risikerte man inntil 10 års fengsel for å være i besittelse av dollar. Dollaren ble akseptert som betalingsmiddel på linje med den kubanske pesoen, men ble etter noen år erstattet med CUC, en konvertibel valuta som var knyttet til den samme vekslingskursen som en US dollar. I dag finnes kun én valuta på papir, men dollaren lever fortsatt i smug i form av et digitalt betalingsmiddel, og kalles MLC, moneda libre convertible.* Den ble innført i 2020 og kan brukes via et bankkort i spesielle butikker MIPYME.

(MicroPequeñaYMedianaEmpresa)** og kan bare fylles på fra utlandet.

Situasjonen i dag kan sammenlignes med den som var i 1989, men mange mener at dagens situasjon er enda verre. På en og samme tid lider vi under ettervirkningen av pandemien – turismen som var en av hovedpilarene i økonomien vår har på langt nær tatt seg opp til det nivået den hadde tidligere. Vi har mistet vår mest sentrale handelspartner etter det politiske og økonomiske kaoset i Venezuela. Innstrammingene Trump gjorde når det gjaldt Cuba og Bidens løfter om å reversere disse, har ikke blitt gjennomført. Dette betyr at det strømmer langt mindre dollar mellom de to landene.

Det er en usedvanlig varm dag og etter denne kraftprestasjonen av en oppsummeringen av Cubas økonomiske historie fra 1989 og fram til dagens sørgelige tilstand, peser hun tungt.

– Men hva med de som ikke har verken familie eller venner i utlandet som kan fylle kortet deres med sårt tiltrengt valuta?

– De har det vanskelig, så klart, svarer hun, og slipper langsomt ut et lavt knurr – Det er et veldig urettferdig system og det er selvsagt med på å skape større forskjeller mellom oss, akkurat det myndighetene sier at de vil forhindre. De fleste kubanere jobber for staten. Gjennomsnittslønnen er på ca. 300 kr i måneden. Leger, advokater og universitetsutdannede tjener litt mer, men knapt noen kan leve av lønna de får. Om man har familie eller venner i utlandet eller jobber i tilknytning til turistnæringen, har man lettere tilgang til dollar og euro og kan tjene langt mer. Derfor er det en konstant flukt fra høyt utdannete yrker til jobber der man trenger lite eller ingen utdannelse. Du må ikke bli overrasket over å finne en ingeniør eller en økonom i oppvasken på et hotell.

Hun strekker seg forsiktig, og løfter så vidt på ørene, anspentheten har gradvis sluppet taket og hun fortsetter ivrig.

– Folk får lønningene sine utbetalt i pesos og regninger som blant annet husleie, gass, strøm, vann og telefoni blir også betalt med pesos. De fleste handler i butikker og på landbruksmarkeder der pesos er gjengs valuta. I tillegg subsidierer staten borgerne med noen basisvarer som ris, bønner, kaffe, sukker, matolje m.m., gjennom et rasjoneringshefte kalt «La libreta».

Disse varene kan man kjøpe i lokale bodegaer, og det henges opp håndskrevne lister én gang i uka der det står hvem som kan hente hvilke varer og når de kan hentes. Til tross for dette sinnrike systemet må du regne med å stå i kø, ofte i timevis, og det er slett ikke sikkert at alle varene finnes når det endelig er din tur. Hun løfter en labb og klør seg irritert bak det ene øret.

– Artikler som regnes som «luksusvarer», for eksempel mineralvann, kjeks, pasta, såpe, sjampo og barberskum m.m., kan de som har tilgang til MLC kjøpe i MIPYME-butikkene, resten må sette sin lit til svartebørsen.

Mesteparten av kjøp og salg foregår i det svarte markedet. Det er vanlig å selge varer stjålet fra staten på svartebørs. Jobber du på en bensinstasjon, en trelastforhandler eller et matvarelager, kan du gjemme unna noe for privat salg. Noen går rundt til faste kunder og tilbyr ost eller yoghurt de lager selv. Hun ser seg rundt før hun fortsetter med lavere stemme: – Noen selger også det unevnelige kjøttet – oksekjøtt, men kun til kunder de har stor fortrolighet til. Salg av slikt kjøtt kan gi fengselsstraff på inntil 10 år.

Andre bruker statens utstyr og arbeidstid til å gjøre private jobber, for eksempel kan en rørlegger, en bilmekaniker eller en murer gjøre svart arbeid i arbeidstiden sin og tjene en ekstra slant, eller gjøre det i bytte mot en annen tjeneste. En tannlege eller en optiker kan ta imot en turist, men det er mer risikabelt.

– Men er ikke alt dette illegal virksomhet?

– Haha, det er det! Og det er ganske ironisk at her, midt i den sosialistiske revolusjonen, er det utviklet en særegen blandingsøkonomi. Dette systemet gjør de fleste til små mini-kapitalister der alle leter etter muligheter for en rask fortjeneste, for å kjøpe billig og selge dyrt. Mange tyr til urgamle metoder, byttehandel for eksempel, der et gode blir byttet som vederlag mot et annet gode i form av varer eller tjenester.

– Er ikke folk redde for å bli straffet?

Hun legger hodet på skakke, bøyer det ned mot låret og napper lett i det med tennene, det er tydelig at noe klør. Hun løfter hodet og ser overbærende på meg, før hun fortsetter:

– Det blir sagt at de fleste kubanere har en fot i fengsel og en fot utenfor. Vi lever i et samfunn der ingen kan overleve om de er hundre prosent lovlydige. Alle må begå handlinger som ligger i gråsoner, slik har det økonomiske systemet utviklet seg under det 60 år lange kommunistiske regimet. Et utall innfløkte lover har skapt et samfunn der angiveri lever i beste velgående, og tilliten mellom naboer, familie og kollegaer er tynnslitt.

Den uformelle økonomien gjennomsyrer alle forhold. Personlige relasjoner og sosiale nettverk er en ressurs, en form for kapital som kan gi tilgang til ulike varer og tjenester. Det sier seg selv, at om man tyster på naboen, mister man sin sosiale kreditt og risikerer å falle ut av nettverket. Slik holder alle hverandre konstant i en anstrengt spenning mellom tillit og mistro.

Vi bruker uforholdsmessig mye tid på å lete etter mat og andre nødvendige varer, og mange samtaler mellom folk handler om denne jakten. Snart snakker vi ikke om annet. Det er et smart trekk om man vil ha kontroll på folk, fordi vi har verken tid eller overskudd til å snakke om noe som helst av betydning. Det er ikke sjelden en samtale starter med frasen: Hei, kompis, jeg mangler …, og så, avhengig av svaret, vet du hvor jeg kan finne det?

Pedra strekker på nakken og snuser dypt inn lukten fra en forbipasserende hund, før hun fortsetter.

– Du ser alle menneskene som flyter rundt i gatene hele dagen og lurer kanskje på om de bare driver av gårde uten mål og mening, men mange av dem er egentlig på jobb. Eller hva med alle de som sitter på små krakker på fortau og i portrom eller på terskelen til huset sitt og ser ut som om de bare sitter og glor eller småprater med naboen, de driver kanskje en minibutikk, og har noe til salgs, gjemt bak døra, eller de er ute etter å høre nytt eller formidle nyheter.

Det er bare gjennom å få nyss om hva som finnes og hvor man kan få tak i det at man kan få en krevende hverdagskabal til å gå opp. Kjennskapen til når noe blir distribuert, er uhyre viktig informasjon, og den sprer seg lynraskt. Og du vet, sier hun med et lite, muntert blunk, når det gjelder å snuse opp saker og ting har vi med vår utsøkte luktesans en stor fordel.

En sliten gatehund med skittengrå pels kommer forbi og vi blir avbrutt i samtalen. Med sin fininnstilte snute satser Pedra på å spørre om han vet hvor man kan få tak i poteter. Han rister oppgitt på hodet.

– Nei, i forrige uke fløt det over av poteter, du kunne få tak i det overalt, men nå finnes det ikke en potet å oppdrive, ikke en gang på svartebørsen.

– Ja, sier jeg. Jeg så også mange som gikk rundt med små traller og solgte poteter i går. Er det ikke underlig at det noen ganger finnes overflod av et produkt og så brått er det helt forsvunnet? ikke til å spore opp noe sted. Sist jeg var her, for noen år siden, fantes det ikke dopapir. I flere uker var jeg på konstant jakt, men siden jeg er en turist, hadde jeg ikke noe nettverk eller kjennskap til svartebørsen, og jeg fant derfor ingenting. Som kubanere flest måtte jeg også til slutt ty til dagsavisene. Til tross for at få bryr seg om å lese dem, for man vet jo godt hva som står der, er de likevel gode å ha til å tørke seg bak med.

Det gjør godt å se henne le. Vi tar farvel og jeg slentrer tankefull videre i de overfylte gatene, en smule klokere.

*) MCL er en konvertibel valuta. En slik valuta fungerer som et betalingsmiddel på forskjellige steder rundt om i verden siden den kan veksles til valutaen i det lokale landet, til gjeldende valutakurs, uten store begrensninger. Ikke konvertible valutaere kan kun brukes i opprinnelseslandet, det vil si på hjemmemarkedet. Dermed kan den kubanske pesoen bare brukes på Cuba.

For å gjennomføre internasjonale transaksjoner innen import, eksport eller internasjonale økonomiske overføringer (investeringer, lån og annet) er det nødvendig å bruke konvertible valutaer. Ikke-konvertible valutaer vil kun være gyldige i det lokale markedet.

I verden finnes det ca. 170 ulike valutaer, men bare 13 av dem er konvertible, blant dem er den norske krona. (Fra Economipedia 1.7.2020)

En konvertibel valuta, kan uten problemer veksles i andre valutaer til en forhåndsbestemt kurs. (fra SNL)

**) MIPYME er et internasjonalt begrep innen næringspolitikk og står for størrelsen på bedrifter.
(MicroPequeñaYMedianaEmpresa) Mikro, Liten Og Mellomstor Bedrift