«Man kan se på rumba som en flukt, men den har alltid vært en overlevelsesstrategi. Helt fra slaveriet og fram til i dag har den virket som motstand mot makten. Full av lyst, liv og trass, er den en effektiv kur mot avmakt. Som vi pleier å si: ‘se sufre, pero se goza’ – man lider, men man nyter.»

Det er sen ettermiddag og den tiden på døgnet da gatene er som fullest av barn som leker, selgere som falbyr sine varer, mennesker på vei hjem fra jobb, eller på jakt etter ingredienser til en middag. Overalt sitter og står det folk i samtaler eller høylytte diskusjoner. De få bilene som passerer, duver forbi i ganghastighet i det varme ettermiddagslyset. Mennesker stopper opp på vei mellom jobb og hjem for å slå av en prat og oppdatere seg på siste nytt om hva som er å få tak i.

I dette virvaret smetter hundene innimellom menneskebeina, krysser suverent gater mellom biler og sykkeldrosjer og snapper til seg en matbit om det finnes noe i de illeluktende søppelhaugene der dovne fluer knapt nok gidder å lette. Også hundene er ute etter nyheter.

Salvaje ligger på en papplate ved et grønnsaksmarked like i nærheten av Parque Trillo. Her i bydelen Cayo Hueso har jeg hørt at man finner den største tettheten av musikere i Havanna. Jeg har akkurat gått forbi El Palacio de la Rumba, som for tiden er stengt, og ser ut til å ha sunket ned i et ugjenkallelig forfall.

Før jeg rekker å spørre, hører jeg et vennlig bjeff.

– Kom hit’a! Ta deg en fruktkasse og sett deg ned. Hva skjer’a?

Det må være noe med kroppsspråket mitt, eller kanskje er det lukten som gjør at hundene nå henvender seg direkte til meg. Jeg spør betjeningen i grønnsaksboden om det er greit at jeg låner kassen en stund, og de nikker bekreftende. Jeg setter meg ned og sier:

– For noen dager siden var jeg på en lokal dansetilstelning i en bakgård ikke veldig langt herfra og opplevelsen sitter fortsatt i kroppen.
– Det var sikkert en rumbatilstelning du var på?
– Ja, det var det.
– Likte du det?
– Om jeg gjorde. Det var det råeste jeg har vært med på! Jeg har aldri vært i nærheten av en lignende opplevelse. Musikken, rytmene, dansen – alt sammen!

– Fortell mer! Få høre hva du synes!
– Langs den ene veggen i bakgården var det stilt opp instrumenter og mikrofonstativ. En gruppe menn og kvinner gjorde seg klare til å opptre. I begynnelsen var det flere utøvere enn publikummere til stede. Den spede lyden fra ulike små rytmeinstrumenter virket i starten nølende, det lød nesten surt, som om de var sky og usikre, eller lette etter hverandre uten helt å finne tonen. Så, litt etter litt, kom flere instrumenter til, lyden ble kraftigere og de vokste seg langsomt sammen. Lag på lag, der enkle rytmiske elementer ble til en tyktflytende masse av smittsomme rytmer.

–Ja, sier Salvaje entusiastisk og fortsetter, – ikke sant at denne rikt sammensatte rytmiske strukturen er noe helt spesielt? Og når du hører hvordan de faste rytmene og den lekende improvisasjonen glir over i hverandre, må man bare bevege seg! Det er umulig å stå stille. Det er alt dette som gjør rumbaen helt særegen og gir den sin utsøkte kompleksitet og dybde.

Begeistret over å ha møtt en likesinnet, fortsatte jeg: – På toppen av de raffinerte rytmene begynte en sanger først å nynne en melodi, som gled over i en sang, og etter hvert innledet han en intens dialog med koret. Sammen med heftig improvisasjon fra solotrommen, «el quinto», brøt rumbaen løs.

Musikken nådde et klimaks. Danserne, som lenge hadde stått og gynget, hadde ventet på dette signalet fra musikken. De knakk i knærne og falt sammen, de nærmest imploderte. Rytmene virket som en injeksjon som brått kom fra et sted dypt inne i kroppen, og en voldsom energi spredte seg oppover langs ryggraden. Den beveget seg sideveis gjennom hoftene og fremover og bakover i brystet, og fikk myke bølgebevegelser til å forplante seg gjennom kroppene deres.

Side om side beveget en mann og en kvinne seg med myk svikt i knærne og med overkroppene svakt hellende forover, fram foran musikerne, mens de strakte armene ut i lange, grasiøse bevegelser. Danserne var uhyre konsentrerte; de danset fra hverandre og ved siden av hverandre, uten den tradisjonelle omfavnelsen, nesten uten berøring. Med ulike trinn tok de i bruk hele dansegulvet i en uavbrutt og intens kommunikasjon med hverandre og med musikken.

Fra en rumba på El Bataso, Havanna i april 2024. Isnavi Cardoso Diaz og Lazaro Oscar Regueiferos Videaud danser guaguancó

I bakgården strømmet det hele tiden inn mennesker, gamle, unge og barn. De stilte seg i en tett halvsirkel rundt utøverne og kom med anerkjennende kommentarer. Forsiktig vugget de i takt med musikken mens de flyttet vekten fra det ene beinet til det andre.

Salvaje reiser seg halvveis opp og vugger på hodet. – Aché! Det du forteller om, høres ut som en typisk Guaguancó – én av tre ulike danseformer i det de kaller rumba-komplekset. Den er et stilisert og direkte uttrykk for flirt og en humoristisk forplantningslek. Yambù er en langsom rytme hvor det handler om eldre menneskers forelskelse, mens Colombia er en rask variant som tradisjonelt har vært forbeholdt menn, og er en slags brunstoppvisning, ofte utført med kniver, flasker og andre effekter.

Oppmuntret av Salvajes entusiasme fortsetter jeg: – Etter hvert som hastigheten i musikken økte, bygget det seg gradvis opp en mer fortettet spenning mellom de to danserne, mellom danserne og musikerne, og skillet mellom utøvere og publikum ble gradvis oppløst. Alle var utøvere. Enkelte fikk slippe til ved trommene til stor applaus fra alle omkring, rytmeinstrumenter fant nye hender, og flere samlet seg rundt mikrofonstativene for å bidra i koret.

En eldre mann, tydelig med noe på hjertet, improviserte med innlevelse fram sitt budskap til stor begeistring. Umiddelbart fløy utfordrende kommentarer og oppmuntrende utrop fram og tilbake over hodet på utøverne, etterfulgt av mye latter. Men jeg forstod dessverre ikke så mye.

Min iver smitter over på Salvaje; han reiser seg og gynger litt, strekker på lemmene, før han legger seg ned med ørene ivrig vinklet mot meg, og uten at jeg spør, sier han:

– En rumba kan enten være improvisert eller organisert, noe som påvirker både innholdet i sangene og formen på tilstelningen. I en nabolagsrumba, som den du var på, kan det være en rik variasjon av tekster, alt etter hvem som er til stede. Ofte synger de om hendelser fra nabolaget og fra dagliglivets mange prøvelser. Sangene kan være legendariske og tradisjonsrike eller fylt av eventyrlig sladder i humoristisk nidvisetradisjon. De kan være kritiske og diskutere politiske spørsmål, men da er de gjerne pakket inn i humor og skjult bak en rikholdig metaforbruk. Her, hvor informasjon er en mangelvare, fungerer de, ikke minst, som en nyhetskanal.

Jeg hadde fortsatt mange spørsmål og lurte på hva det var som gjorde denne musikken og dansen mer gripende enn noe annet jeg hadde sett? Kanskje var det blandingen av dansernes fulle kroppskontroll kombinert med noe som så ut som kroppens sammenbrudd, som virket så tiltrekkende.

Hver enkelt kropp uttrykte et drama, en nødsituasjon som reflekterte det prekære dagliglivet, det konstante sammenbruddet de levde under. Den kraftfulle og seige rytmen i musikken og den sensuelle leken speilet viljen til ikke å gi opp. Jeg spør Salvaje:

– Hva betyr rumba for deg?

Han strekker potene framfor seg, senker nakken, og ørene bikker ut til sidene. Han sukker drømmende og sier:

– Du vet, livene våre balanserer på en knivsegg, og av og til må vi bare slippe all oppsamlet usikkerhet og frustrasjon ut av kroppen. Det kan synes merkelig at en musikkform som har røtter tilbake til slaveriet, er kodet med så mye kraft og glede.

Rumba er ikke bare en særegen kubansk musikkform, den er også en kulturell praksis, en overlevelsesstrategi og en betydelig del av kubansk historie. De spanske ordene, rumba og rumbón, refererer til en kollektiv festlig hendelse, et gallamåltid eller en fyllefest.

Da slaveriet ble avskaffet i 1886, ble mer enn en kvart million slaver til frie mennesker over natten. Mange strømmet inn til de store havnebyene Matanzas og Havanna, der de bosatte seg i solarene, trange, overfylte boligkomplekser for frigitte slaver og fattige hvite. Her kom mennesker med ulik etnisk og kulturell bakgrunn sammen til rekreasjon og fest, for å lindre sin nød og nyte musikk, uten fordommene og diskrimineringen de ellers ble utsatt for i samfunnet.

Rumba i Callejon de Hamel, Havanna i april 2024

Instrumentene var enkle og kunne være husholdningsredskaper eller arbeidsverktøy. Trommer med skinn var lenge forbudt fordi plantasjeeierne fryktet at de kunne brukes til å kommunisere med og oppmuntre til opprør. I stedet laget de enkle instrumenter av kassene som kom fra Norge med bacalao; treverket var av ypperlig kvalitet. Han ser på meg med et lurt uttrykk og fortsetter: – Om vi strekker det veldig langt, kan man si at dere har en finger med i utviklingen av rumbaen!

– Oi, er det sant! Det visste jeg ikke. Vi har altså mer enn Golfstrømmen felles?
– Kanskje det kan brukes til å markedsføre Norge som Karibias ytterste utpost!
– Haha, vi kunne virkelig trengt noe av den smittsomme vitaliteten i Norge også.

Jeg kommer ikke over det sjokkerende faktum at det finnes noe så levende midt i det endeløse forfallet, alt søppelet og den tydelige materielle nøden. Rumbatilstelningen virker som et overflødighetshorn midt i en ørken av daglige nødtørftigheter. Den jager bort den apatiske avmakten blant folk som i flere tiår har levd i stor usikkerhet og med mangel på det meste. Jeg tør ikke å tenke på hvordan livet her ville sett ut uten. Med sin sjette sans har Salvaje merket hva jeg tenker, for han sier:

– Vi kan ikke for alt i verden unnvære denne musikken. Den hjelper oss til å bevare vettet. Ikke alle kubanere danser rumba, men rumbaen finnes i alle kubanere. Jeg vil si det så sterkt: at vi lager ikke rumba, vi er rumba!

Ørene som for et øyeblikk siden pekte optimistisk oppover, stritter nå rett ut til siden. Han ser helt flat ut. Tanken på et liv uten musikk gjør åpenbart Salvaje nedtrykt. Jeg ber ham heller fortelle om hvilken betydning rumbaen fikk etter revolusjonen.

– Før revolusjonen hadde folkloristisk dans og musikk blitt lite oppmuntret. Med et ønske om å utrydde de nykolonialistiske strukturene som fortsatt hersket i det kubanske samfunnet og å inkludere de fargedes og de fattiges kulturelle uttrykk i den offisielle kulturen, valgte den nye regjeringen rumba som et nytt nasjonalt danseuttrykk. Rumbaen ble dermed et kulturelt symbol og fikk status som nasjonaldans. Over hele landet ble det opprettet dansekompanier og skoler for å utdanne musikere og dansere. Den postrevolusjonære profesjonalismen førte imidlertid til endringer i rumbaens form og uttrykk, og i tidspunkt og sted for hvor den ble utøvet.

Tidligere var det vanligere med uorganiserte rumbaer. De oppstod spontant ved sosiale sammenkomster, kunne vare i dagevis og var et sosialt snarere enn et skolert, kunstnerisk uttrykk. Musikerne virket som sosiale kronikører, og musikken ble et verktøy, både for å slippe ut misnøye, men også for glede og styrking av fellesskapsfølelse. Den organiserte rumbaen var koreografert og hadde faste spilletider og steder. Den ble brukt til offisielle feiringer og festligheter i forbindelse med kulturelle program. Mange mener at dette førte til at muligheten for sosial kritikk, som tidligere var iboende i rumba, forsvant.

I dét en flott, kullsvart blandingshund nærmer seg, reiser han seg opp i sittende stilling, legger ørene bakover og tar mistenksomt inn lukten fra den fremmede hunden. Det viser seg fort at det ikke er noen fare, og med et megetsigende blikk synker Salvaje sammen og legger hodet et øyeblikk på potene før han strekker på nakken og fortsetter:

– Fra 1979 tok Conjunto Folklorico Nacional (Nasjonalt utdanningssenter for musikere og dansere innen folkloristiske tradisjoner), sammen med kulturministeren, initiativet til å starte den populære lørdagsrumbaen, både som en del av et utdanningsprogram og som en profilering av kubansk kultur og underholdning, ikke minst for utenlandske turister. Dette har vært umåtelig populært både blant kubanere og tilreisende og har styrket formidlingen av Cubas afro-kubanske kultur.

– Hva med i dag, hva er status for rumbaen?

Rumba hadde et betydelig oppsving tidlig på 2000-tallet, da CD’en La Rumba Soy Yo, der flere av de mest populære rumbagruppene medvirket, mottok Latinsk Grammy i 2001. I 2016 ble Rumba tatt inn på UNESCOS verdensarvliste. I dag virker det som den har mindre offisiell interesse, bare se der borte, han peker med snuten mot den andre siden av parken, og jeg ser bygningen jeg gikk forbi for en liten stund siden, Palacio de La Rumba, som er i en sørgelig forfatning.

Palacio de la Rumba

– Det kan virke som vi har en regjering som ikke bryr seg om folk lenger.

Men det jeg var vitne til for noen dager siden, forteller om en sprell levende kultur som langt ifra er i ferd med å dø ut. Bakgården var fullpakket av både utøvere og deltakere fra ulike aldersgrupper og i alle fargesjatteringer.

– Rumbaen har lange tradisjoner for å være et sted for fest og gledefylt sosiale samvær. Dette tror jeg ikke vil endre seg, men den offisielle støtten og interessen har blitt mindre. Før var det mange innslag på TV om rumba og annen kubansk danse- og musikkultur med afrikanske røtter. Om slike program sendes i dag, er de forvist til lite populære sendetider, som midt på natten eller grytidlig om morgenen. Til tross for revolusjonens ønske om integrering av Cubas afrikanske arv, fortsetter rumba å være en dans og en musikalsk uttrykksform først og fremst for svarte kubanere.

– I hvilken grad tenker du at rumba påvirker samfunnet, og kan den ha en subversiv kraft?

– Rumba har alltid uttrykt motstand mot ulike former for undertrykking, fra kolonialismens slaveri til dagens former for marginalisering i et samfunn der musikk og kultur systematisk blir brukt politisk, og det tror jeg den vil fortsette med. Den er et sted der de stemmeløse kan bruke sin stemme, om enn ikke til åpenlyst å kritisere makten. Det kan virke som de opprørske røttene den kommer fra appellerer til stadig nye generasjoner av yngre kubanere. Om den vil endre maktforholdene i samfunnet eller historiens gang, er tvilsomt, men den skaper intens glede, fellesskap og samhold. Man kan se på rumbaen som en flukt, men jeg velger å se på den som en motstand mot makten. Full av lyst, liv og trass, er den en effektiv kur mot avmakt. Uten den ville apatien tatt oss.

Som vi sier her: «Se sufre, pero se goza» – man lider, men man nyter. Og vet du hva? I dag er det rumba på UNEAC, en forening for forfattere, skuespillere og filmarbeidere. Det er et nydelig sted, en gammel villa i en vakker hage. Blir du med?

– Om jeg vil, men jeg trenger noe å spise først.